En treskalles møte med vinteren!

I den grad det noensinne har vært noen tvil om det ble det i dag bokstavelig slått grundig fast en gang for alle!

Jeg har en tjukk og solid treskalle!!:o)

I natt kom vinteren for alvor med stiv kuling og vannrett snøvær. Når jeg brøt meg opp i dag hadde de første fonnene samlet seg rundt huset og mye av det som lå trygt plassert på bakken ute var dekt av et flott snølag. Etter at vi hadde konsumert et lammelår!! til lunch bar det ut for å rydde inn det som sto i fare for å bli borte.

Hakker og spader etter diverse graveprosjekt ble rydda inn og vannslangene som vi hadde lagt opp til bekken for å samle vann ble lagt til tining inne på verkstedet. Heretter ser det ut til at det blir snøsmelting som gjelder.

Til slutt skulle vi ned i naustet for å hive inn en av båtene som har ligget ute i sommer. Jeg brøt opp porten på nedsida, en vanlig garasjeport, noe som var litt knotete fordi det ene festet til armene som skulle holde porten oppe hadde løsnet. Når jeg hadde fått opp porten gikk jeg bort for å kikke på den fjærbelastede armen som hadde løsnet og det neste jeg husker er at jeg satt på ræva i snødungen. Armen sto selvfølgelig i spenn og smalt inn i panna mi når jeg bøyde meg ned, man kan vel si at vi møttes på halvveien.

Jeg fikk et 3 - 4 cm kutt i panna og det var bare å tusle inn å ringe til nærmeste legevakt som for oss er sykehuset i Longyearbyen. Etter å ha snakket med lege og sendt over bilder av skaden endte det med at sysselmannen sendte over helikopteret sitt med fullt mannskap og sykepleier. Kopen lå trygt plassert på sofaen i stua og etter halvannen time kom sykepleieren og rigget til ei operasjonsstue i miniatyr på salongbordet.

Etter en kjapp inspeksjon ble såret tråklet sammen med fem solide korssting og jeg kunne sette meg til bords for å spise middag med en giga kul i panna, pent dekket av en stor plasterlapp.

Avslutningsvis er det vel bare å bukke og takke til de som sto for det medisinske bidraget, både helsepersonell, flygere og ikke minst resten av mannskapet her oppe. Er vel egentlig veldig takknemlig for at det ikke endte med at kokken måtte stå for syinga, sjøl om han har vist seg som en racer på symaskin, blant annet når han utbedret badeflagget vårt foran vinteren.

I tillegg føler jeg meg forpliktet til å gi noen rosende ord til helsevesenet. Jeg kjenner ikke så mange andre som har fått hjemmebesøk med helikopter for å lappe sammen en treskalle, egentlig kunne vi vel gått ned i snekkerbua og funnet fram trelimet!?