Flyttemelding

Nå er engasjementet som meteorologifullmektigpostmestervelferdsansvarlig på Hopen i ferd med å avsluttes. KV Svalbard har passert Bjørnøya på tur nordover og vi regner med at de kommer hit en eller annen gang i løpet av natta eller i morra tidlig. Da blir det noen hektiske timer der nytt mannskap blir satt på land, sammen med en del forsyninger, en kjapp runde med de nye på bruket for å sette dem inn i diverse samt en litt vemodig men samtidig grei retur til fastlandet for oss som har vært her oppe i sommer.

Det er vel for tidlig å oppsummere oppholdet nå men jeg vet at det er en par ting jeg kommer til å savne. Først og fremst tenker jeg da på Tyson, den av hundene her som jeg har brukt som fast turfølge i sommer. Han er hyperaktiv, såkalt ADHD+, dyrisk (bokstavelig talt) selvopptatt og kjapp med hjørnetenna hvis det er noe han vil ha tak i, eller det er noe du gjør som han ikke er helt fortrolig med.... Likevel blir det litt tungt å forlate krabaten. Samtidig som jeg er veldig klar over at å ta han med hjem, for å la han dele hus sammen med vorsteren min som venter hjemme, hadde blitt det samme som å starte tredje verdenskrig...... i stua! En annen ting jeg og kommer til å tenke en del på etter hjemkomst er at det fremdeles er en del plasser på øya hvor jeg ennå ikke har vært, og som jeg godt kunne tenkt meg og avlegge et besøk.

Den andre siden av saken er selvfølgelig at det blir ufattelig godt å komme hjem til kjæreste, krapyl og ikke minst den før omtalte vorsteren. Å kunne ta treningsturene langs vegen, sammen med bikkja, isteden for inne på mølla, og ikke minst det at man kan rusle på tur uten å måtte drasse på en dunge knallskudd og den etterhvert fordømte rifla i tilfelle man skulle møte bjørn. I den grad de finnes hjemme så ligger de i hi om vinteren og mennesker tilhører ikke en naturlig del av matfatet deres.

Det har vært et fantastisk halvår her oppe med opplevelser som kommer til å sitte spikret resten av livet, men det blir likevel veldig veldig godt å komme hjem å ta juleferie!

Samtidig hadde det vært artig med en vintersesong her oppe, en gang............

Ishavsveteranen

Det har opp gjennom tida vært mange her oppe som har fortjent den betegnelsen, men pr. dags dato er det vel bare en som fyller kriteriene fullt ut.

På framsida av stasjonen, ved siden av nedbørspotta står det et digert hvitt dyr som fort kan bli tatt for å være en nysgjerrig isbjørnunge, og flere ganger har jeg tatt meg i å måtte kikke flere ganger for å slå fast at det ikke er det. Nanuk som nå har rundet 11 år har tilbrakt hele livet sitt her oppe som heltidsansatt bjørnevakt, sporadisk trekkdyr og trivelig turkamerat.

Han tilhører den lite utbredte hunderasen Hopski, som så langt det går an bringe på det rene må være en perfekt mix av grønlandshund, huski og muligens litt isbjørn. Hvis utseendet skal legges til grunn er det kanskje snakk om mye isbjørn....

Gamlingen begynner å bli litt preget av en tøff tilværelse og er lettere salrygget og akkurat passe hjulbeint. Alderen ser imidlertid ikke ut til å plage han mer enn at han også i sommer har bemerket seg med å jage bjørn på sjøen og delta ivrig i det som måtte dukke opp av muligheter for hissige slagsmål med de andre bikkjene.

Samtidig er han kronisk selskapssyk og når han kommer bort for å få kos er det viktig å ha bena trygt plassert på bakken. Når 50 kilo hopski er i støtet har en stuttjukk met. fullmektig lite å stille opp med.....

Mørketid

Nå er det definitivt slutt på å se lyst på tilværelsen her oppe. Ikke fordi vi sliter med depresjon, men fordi dagslyset har blitt borte. Fram til forrige uke hadde vi noen timer med grålysning midt på dagen men nå er det jevnt over mørkt hele dagen.

Aktivitetsnivået har gått gradvis nedover etterhvert som dagene har blitt kortere og nå blir det mye indretjeneste på sofaen. Vaktene går som normalt men det skjer lite utenom de rutineoppgavene som må utføres. Faren for nye rekordforsøk i antall timer tilbragt i koma er overhengende....

Det lå an til et brudd på rutinen denne uka, helikopteret fra KV Svalbard truet med å stikke innom for å levere posten men tåka kom sigende og landingsforsøket ble avbrutt pga dårlig sikt. Sånn det ser ut nå kommer det ikke noe julekort før avløsninga er her.

Det ligger an til mannskapsbytte en eller annen gang tidlig i desember og jeg må vel innrømme at jeg kikker mer og oftere på kalenderen nå enn for noen måneder siden.

Tror det blir bra med ei julefeiring hjemme.....

Til julenissen

Når vi etterhvert har bikket over i november og det begynner å nærme seg hjemreise og juleferie er det et par viktige ting som må avklares for å unngå misforståelser. Det er med andre ord på tide og presentere ønskelista til jul i prioritert rekkefølge;

Eiko ønsker seg nytt hundehus! (se bilde) Her er det først og fremst fattern som må komme på banen.

Undertegnede ønsker seg en lang løpetur med bikkja! Her er det først og fremst Eiko som må komme på banen, eller vegen....

I tillegg ønsker jeg meg aqevitt og lefse til julemiddagen, en skitur med Ingrid og ikke minst en lang og god klem av kjæresten! For å spare skog og tid kan den siste presangen fortrinnsvis leveres uten innpakning:o)

Æ glær mæ.....

Istid!

Mens vi var kommet godt ned i den tredje kaffekoppen i dag tidlig og det hadde begynt å lysne kastet jeg et blikk ut av vinduet, og der var den. Drivisen hadde kommet!

De siste ukene har vi studert iskartene med stor interesse og i løpet av de siste dagene har vi sett at isen begynte å sige nedover mot nordspissen på øya vår. I går hadde den kommet helt inntil nordspissen, og i løpet av natta hadde den seget videre sørover langs østsida av øya.

Jeg og Kurt tok en snartur opp på Werenskjoldfjellet før lunch i dag for å dokumentere herligheten, og kunne slå fast at det enn så lenge bare er snakk om små flak i begrensede områder, men de ligger der ujevnt fordelt hele vegen bort til Koeferodden. Når vi kikket videre nordover kunne vi imidlertid skimte iskanten, så lenger nord åpner det seg vel snart muligheter for ivrige polfarere.

Det er vel bare å vente i spenning og se om det dukker opp noen.......

Spinalbends....

Vet ikke hvor langt bakover den strekker seg, men for oss som har vært her i sommer er det satt en ny rekord den siste uka. I den kjente idrettsgrenen trykkfall, muligens for spesielt interesserte.

På tross av manglende publikumsoppslutning, av helt naturlige grunner, førte begivenheten til en tilnærmet entusiastisk diskusjon rundt middagbordet om meteorologiske fenomen.

I løpet av tre timer falt trykket med 8,4 hektopascal en ellers helt vanlig ettermiddag. Det var nesten så du kjente at lufta ble tynnere minutt for minutt. Selv om det ikke utløste noe ekstremvær var vi vel egentlig fornøyd med at vi var trygt plassert på land når begivenheten ble registrert.

En naturlig konsekvens av den dokumenterte begivenheten er at neste gang jeg våkner med lett skallebank en søndagsmorra skal jeg sjekke barografen før jeg deler ut noen tomme løfter om å innføre noen drastiske forandringer i livsstilen, det kan nemlig skyldes trykkfallsyke........

Travelt på "Hopen Heliport"

De siste dagene har heliporten på Hopen for alvor tatt opp kampen med Gardemoen når det gjelder trafikkavvikling! Til forskjell fra Gardemoen er vi ekstremt fleksible med tanke på ankomsttider, åpning av kafe og restaurant og ikke minst kan vi skilte med en uovertruffen fleksitid hos bakkemannskapet.

Der andre flyplasser skryter av regulariteten kan vi skilte med en uovertruffen irregularitet, noe vi ser på som et stort fortrinn innenfor luftfartsmarkedet.

Vi tar imot hvemsomhelst, nårsomhelst, utennoengrunnsomhelst!

Vil de ha mat og kaffe regnes det imidlertid som et pluss, og badstua fyres selvfølgelig ved behov......