Isskruing

Jeg hadde vel egentlig regnet med at vi som er plassert godt oppe på land var i sikkerhet for det som kanskje var den største faren for tidligere tiders polarfarere. Nemlig det å bli skviset mellom drivisen. Utallige skuter har møtt sin skjebne på den måten i arktis.

I dag var det kopen sin tur. Under lørdagsbadinga, eller badstubadinga, som er det som skiller helga ut fra resten av ukedagene her oppe fikk jeg noe av den samme behandlinga som Fram gjorde under sin første ferd over polhavet.

Jeg skulle ned i sjøen og kjøle meg ned, og i og med at det var pålandsvind og en del drivis i fjæra monterte jeg opp kameraet for å dokumentere en gang for alle at bading mellom isflak er noe vi driver med her oppe.

På tur ut i sjøen kom jeg, eller leggen min, i klem mellom to flak. Kombinert med den tidligere nevnte pålandsvinden gikk det som det måtte gå, jeg fikk en førsteleggserfaring med hvor tunge tilsynelatende små isflak kan være. Først så det bare ut som et enkelt skrubbsår, men nå, noen timer senere, sitter jeg der med leggen godt plassert oppå en pose frosne grønnsaker. Fare for at tjukkleggen blir det nye kallenavnet, sjøl om dumskolten hadde vært mer fortjent.

En grei påminnelse om at man i motsetning til på fastlandet absolutt bør tenke før man hiver seg uti et eller annet, uavhengig om det er havet eller andre fristelser.

Blir nok ingen løpetur på mølla i morra, men det ligger an til blomkålsuppe til lunch......