Markering av revir

Eller suverenitet som det vel heter når det er snakk om nasjonalstater, og ikke gutter, eller bikkjer.....

Ved siden av å observere og forsyne meteorologisk institutt med opplysninger om været kan man vel ikke stikke under en stol at en viktig årsak til at vi er her, er for å markere at Hopen er underlagt norsk suverenitet, som resten av øyene som til sammen utgjør Svalbard. "Landet med de kalde kyster", som det betyr oversatt fra norrønt.

Skal man markere nasjonalt overherredømme og tilstedeværelse holder det ikke bare å gå ned å pisse på stranda, selv om ihvertfall jeg gjør det og. Det må vises flagg, og her oppe er ikke "flaggstangen naken". Vi heiser flagg hver dag, selv om det sjelden er noen andre enn oss som får det med seg. I dag hadde ikke eventuelt besøkende sett det før de skallet i flaggstanga, og kanskje ikke da heller. Nord i tåkeheimen har vel sjelden vært en bedre beskrivelse på været enn her oppe i dag.

Fordelen er at det gjør det enkelt å bestemme skytype. I dag har vi stort sett meldt CL 6 hele dagen, lave tåkeskyer. Midlere og høyere skyer har vi sett lite til så der blir det satt kryss i synopen.

I morra har jeg imidlertid fri så da kan det godt klarne opp.......

Storstadsteinen

I dag tidlig ble det fort slutt på slumringa. Været hadde bedret seg og et rastløst Lynx mannskap sto og spant på trappa, stein klare for å komme seg i lufta. Etter at Helikopteret hadde kommet seg i lufta ble det et par timer til på øret før lunch. Etterpå tok jeg en snartur opp på Werenskjoldfjellet og inspiserte Storstadsteinen.

I Sesongen 34 - 35 overvintret fangstmennene Sigurd Storstad, Børre Trøhaug og Birger Trøhaug på Hopen. De risset inn navnene sine og årstallet 1935 i en Helle på en varde oppe på det første platået på Werenskjoldfjellet. Varden ble forøvrig bygget av fiskerikonsulent Thor Iversen som besøkte Hopen flere ganger og drev vitenskapelige undersøkelser på øya.

Navnene til de tre fangstmennene er ennå synlig, og det var nok her de satt og speidet etter båten som skulle komme og frakte dem ned igjen til fastlandet sommeren 1935.

For min del er det for tidlig og begynne å kikke etter båtskyss hjem, men jeg fikk bekreftet at det ennå ligger godt med is rundt øya selv om landråken begynner å bli bred. I tillegg ser skiføret ut til å være kraftig på hell.

Blir nok fjellstøvler på tur neste gang og!

Værfast

Gjestene som kom i går booket seg inn på Hopen beach resort i natt og. Tåka lå tjukk over øya vår hele dagen og Lynxen ble værende på bakken. Det er vel bare å legge inn et lett omskrevet sitat fra Øystein Sundes hyllest til Widerøs Twin Ottere;

"det ække lett å være grå når man er liten, men det er værre å være bleik når man er stor.........

Uansett, det nærmeste crewet kom en luftetur i dag var en spenstig forsering av en bratt snøskavl under en dristig ekspedisjon der øya ble gått på tvers.

En av fritidssylene var intens skriving av postkort, så det eneste som mangler nå er at de blir å slite med overvekt pga en stappfull postsekk.

For oss på stasjonen er det helt greit, alltid trivelig med besøk og det er vel en klar fordel å holde seg inne med de som sannsynligvis blir tildelt oppgaven med å få oss hjem til jul.

Likevel spørs det om det er en pilot her som kommer til å være intenst interessert i en god metar i morra tidlig.

Tøff postgang

I dag fikk vi besøk av Lynxen til KV Svalbard som hadde med seg to karer som skal ha service på helifuel anlegget her. Gleden var stor da de i tillegg hadde med seg en postsekk til stasjonen. Sekken var litt slunken, det var bare ett brev oppi der men når det var adressert til postmesteren var gleden desto større.

Konvolutten ble flerret opp og innholdet røsket ut. CDèn som lå inni var imidlertid i en litt stusslig forfatning. Den var grundig knatret, bare fillebiter igjen. Litt usikker på hva som var på den, og det blir jeg vel heller aldri å finne ut nå. Med mindre avsenderen leser dette og prøver på nytt.

Lærdommen blir at det er tøft og være postmester i ishavet, men det er værre å være post.

Postmesteren gir imidlertid ikke opp, han blir på sin post (pling) og jobber ufortrødent videre.

I`ll make my day....!

Endelig....!

Nå har vi begynt på moroa, rydding i fjæra!

Som alle gode landingsplasser har også stasjonsområdet vårt i Husdalen ei god rekvedfjære. Egentlig er vel hele stasjonsområdet ei god rekvedfjære.....

I går satte vi igang med det som for en hedmarking er sommerens definitivt artigste eventyr! Vedsjau!! Jens, sjæfen gjorde en runde med traktoren og motorsaga og tippet det som nok blir de første 10 vedsekkene foran inngangsdøra til stasjonen. I dag begynte vi andre med det som er artigst med vedhøgging, nemlig kløvinga.

Det mangler ikke på råstoff, og det er vel bare å jobbe det man klarer for å bli kvitt det som allerede har drevet i land før det neste lasset kommer.

Så langt har virket vært av topp kvalitet, når kubbene er delt opp sprer det seg en god eim av feit furu som får mindre testosteronsprengte støllinger enn meg til å krympe seg i tilfredshet.

Til høsten skal det fyres...........!!

Schizofren eller ensom?

Etter bildet å dømme ser det vel ut som en kombinasjon av begge deler, og de som kjenner meg synes vel kanskje diagnosen passer ganske godt, men det jeg egentlig driver med er å lese værmeldinga ut på radioen. På den måten får de som har rotet seg opp hit sjøvegen, og er utstyrt med kommunikasjon ombord, oppdaterte værmeldinger to ganger i døgnet.

Det leses opp både på mellombølge og på VHF, og når hver radio har vært sitt telefonrør gir det hele et inntrykk av at man sitter å snakker med seg sjøl, noe som i mitt tilfelle knapt nok hadde overrasket noen som helst.

Før jeg reiste opp måtte jeg ta et såkalt GOC kurs for å bli sertifisert radiooperatør, noe som i utgangspunktet høres litt i overkant ut da Hopen i fjor ble utstyrt med både telefon og internett forbindelse. De meteorologiske dataene vi samler inn blir sendt via nett.

Men når den lokale erstatningen for Kristen Gislefoss skal i aksjon må radioen taes i bruk, i tillegg fungerer det som back up når nettet faller ut.

Problemet mitt er at jeg sliter med ettervirkninger av ei overdose KLM i oppveksten, og det er en reell fare for at jeg dropper ut av det offisielle budskapet fra meteorologisk institutt og kommer med et værvarsel i god Kirkevåg, Lystad og Mjøen stil;

"Åna Sira til Lindesnes, Lindesnes til Hardanger, Bergen er med, Bergen er med pass på, og det blir stiv kuling, oppholdsvær, og det, og det blir faktisk pent vær i morgen!!!!! Hvem skulle trodd det!??"

Hvis det skulle skje, ved en glipp, så får jeg vel muligens bekreftet hvorvidt det er noen som lytter på varslene vi leser opp, og om stasjonen er utstyrt med tvangstrøye?!!

Isskruing

Jeg hadde vel egentlig regnet med at vi som er plassert godt oppe på land var i sikkerhet for det som kanskje var den største faren for tidligere tiders polarfarere. Nemlig det å bli skviset mellom drivisen. Utallige skuter har møtt sin skjebne på den måten i arktis.

I dag var det kopen sin tur. Under lørdagsbadinga, eller badstubadinga, som er det som skiller helga ut fra resten av ukedagene her oppe fikk jeg noe av den samme behandlinga som Fram gjorde under sin første ferd over polhavet.

Jeg skulle ned i sjøen og kjøle meg ned, og i og med at det var pålandsvind og en del drivis i fjæra monterte jeg opp kameraet for å dokumentere en gang for alle at bading mellom isflak er noe vi driver med her oppe.

På tur ut i sjøen kom jeg, eller leggen min, i klem mellom to flak. Kombinert med den tidligere nevnte pålandsvinden gikk det som det måtte gå, jeg fikk en førsteleggserfaring med hvor tunge tilsynelatende små isflak kan være. Først så det bare ut som et enkelt skrubbsår, men nå, noen timer senere, sitter jeg der med leggen godt plassert oppå en pose frosne grønnsaker. Fare for at tjukkleggen blir det nye kallenavnet, sjøl om dumskolten hadde vært mer fortjent.

En grei påminnelse om at man i motsetning til på fastlandet absolutt bør tenke før man hiver seg uti et eller annet, uavhengig om det er havet eller andre fristelser.

Blir nok ingen løpetur på mølla i morra, men det ligger an til blomkålsuppe til lunch......