Flyttemelding

Nå er engasjementet som meteorologifullmektigpostmestervelferdsansvarlig på Hopen i ferd med å avsluttes. KV Svalbard har passert Bjørnøya på tur nordover og vi regner med at de kommer hit en eller annen gang i løpet av natta eller i morra tidlig. Da blir det noen hektiske timer der nytt mannskap blir satt på land, sammen med en del forsyninger, en kjapp runde med de nye på bruket for å sette dem inn i diverse samt en litt vemodig men samtidig grei retur til fastlandet for oss som har vært her oppe i sommer.

Det er vel for tidlig å oppsummere oppholdet nå men jeg vet at det er en par ting jeg kommer til å savne. Først og fremst tenker jeg da på Tyson, den av hundene her som jeg har brukt som fast turfølge i sommer. Han er hyperaktiv, såkalt ADHD+, dyrisk (bokstavelig talt) selvopptatt og kjapp med hjørnetenna hvis det er noe han vil ha tak i, eller det er noe du gjør som han ikke er helt fortrolig med.... Likevel blir det litt tungt å forlate krabaten. Samtidig som jeg er veldig klar over at å ta han med hjem, for å la han dele hus sammen med vorsteren min som venter hjemme, hadde blitt det samme som å starte tredje verdenskrig...... i stua! En annen ting jeg og kommer til å tenke en del på etter hjemkomst er at det fremdeles er en del plasser på øya hvor jeg ennå ikke har vært, og som jeg godt kunne tenkt meg og avlegge et besøk.

Den andre siden av saken er selvfølgelig at det blir ufattelig godt å komme hjem til kjæreste, krapyl og ikke minst den før omtalte vorsteren. Å kunne ta treningsturene langs vegen, sammen med bikkja, isteden for inne på mølla, og ikke minst det at man kan rusle på tur uten å måtte drasse på en dunge knallskudd og den etterhvert fordømte rifla i tilfelle man skulle møte bjørn. I den grad de finnes hjemme så ligger de i hi om vinteren og mennesker tilhører ikke en naturlig del av matfatet deres.

Det har vært et fantastisk halvår her oppe med opplevelser som kommer til å sitte spikret resten av livet, men det blir likevel veldig veldig godt å komme hjem å ta juleferie!

Samtidig hadde det vært artig med en vintersesong her oppe, en gang............

Ishavsveteranen

Det har opp gjennom tida vært mange her oppe som har fortjent den betegnelsen, men pr. dags dato er det vel bare en som fyller kriteriene fullt ut.

På framsida av stasjonen, ved siden av nedbørspotta står det et digert hvitt dyr som fort kan bli tatt for å være en nysgjerrig isbjørnunge, og flere ganger har jeg tatt meg i å måtte kikke flere ganger for å slå fast at det ikke er det. Nanuk som nå har rundet 11 år har tilbrakt hele livet sitt her oppe som heltidsansatt bjørnevakt, sporadisk trekkdyr og trivelig turkamerat.

Han tilhører den lite utbredte hunderasen Hopski, som så langt det går an bringe på det rene må være en perfekt mix av grønlandshund, huski og muligens litt isbjørn. Hvis utseendet skal legges til grunn er det kanskje snakk om mye isbjørn....

Gamlingen begynner å bli litt preget av en tøff tilværelse og er lettere salrygget og akkurat passe hjulbeint. Alderen ser imidlertid ikke ut til å plage han mer enn at han også i sommer har bemerket seg med å jage bjørn på sjøen og delta ivrig i det som måtte dukke opp av muligheter for hissige slagsmål med de andre bikkjene.

Samtidig er han kronisk selskapssyk og når han kommer bort for å få kos er det viktig å ha bena trygt plassert på bakken. Når 50 kilo hopski er i støtet har en stuttjukk met. fullmektig lite å stille opp med.....

Mørketid

Nå er det definitivt slutt på å se lyst på tilværelsen her oppe. Ikke fordi vi sliter med depresjon, men fordi dagslyset har blitt borte. Fram til forrige uke hadde vi noen timer med grålysning midt på dagen men nå er det jevnt over mørkt hele dagen.

Aktivitetsnivået har gått gradvis nedover etterhvert som dagene har blitt kortere og nå blir det mye indretjeneste på sofaen. Vaktene går som normalt men det skjer lite utenom de rutineoppgavene som må utføres. Faren for nye rekordforsøk i antall timer tilbragt i koma er overhengende....

Det lå an til et brudd på rutinen denne uka, helikopteret fra KV Svalbard truet med å stikke innom for å levere posten men tåka kom sigende og landingsforsøket ble avbrutt pga dårlig sikt. Sånn det ser ut nå kommer det ikke noe julekort før avløsninga er her.

Det ligger an til mannskapsbytte en eller annen gang tidlig i desember og jeg må vel innrømme at jeg kikker mer og oftere på kalenderen nå enn for noen måneder siden.

Tror det blir bra med ei julefeiring hjemme.....

Til julenissen

Når vi etterhvert har bikket over i november og det begynner å nærme seg hjemreise og juleferie er det et par viktige ting som må avklares for å unngå misforståelser. Det er med andre ord på tide og presentere ønskelista til jul i prioritert rekkefølge;

Eiko ønsker seg nytt hundehus! (se bilde) Her er det først og fremst fattern som må komme på banen.

Undertegnede ønsker seg en lang løpetur med bikkja! Her er det først og fremst Eiko som må komme på banen, eller vegen....

I tillegg ønsker jeg meg aqevitt og lefse til julemiddagen, en skitur med Ingrid og ikke minst en lang og god klem av kjæresten! For å spare skog og tid kan den siste presangen fortrinnsvis leveres uten innpakning:o)

Æ glær mæ.....

Istid!

Mens vi var kommet godt ned i den tredje kaffekoppen i dag tidlig og det hadde begynt å lysne kastet jeg et blikk ut av vinduet, og der var den. Drivisen hadde kommet!

De siste ukene har vi studert iskartene med stor interesse og i løpet av de siste dagene har vi sett at isen begynte å sige nedover mot nordspissen på øya vår. I går hadde den kommet helt inntil nordspissen, og i løpet av natta hadde den seget videre sørover langs østsida av øya.

Jeg og Kurt tok en snartur opp på Werenskjoldfjellet før lunch i dag for å dokumentere herligheten, og kunne slå fast at det enn så lenge bare er snakk om små flak i begrensede områder, men de ligger der ujevnt fordelt hele vegen bort til Koeferodden. Når vi kikket videre nordover kunne vi imidlertid skimte iskanten, så lenger nord åpner det seg vel snart muligheter for ivrige polfarere.

Det er vel bare å vente i spenning og se om det dukker opp noen.......

Spinalbends....

Vet ikke hvor langt bakover den strekker seg, men for oss som har vært her i sommer er det satt en ny rekord den siste uka. I den kjente idrettsgrenen trykkfall, muligens for spesielt interesserte.

På tross av manglende publikumsoppslutning, av helt naturlige grunner, førte begivenheten til en tilnærmet entusiastisk diskusjon rundt middagbordet om meteorologiske fenomen.

I løpet av tre timer falt trykket med 8,4 hektopascal en ellers helt vanlig ettermiddag. Det var nesten så du kjente at lufta ble tynnere minutt for minutt. Selv om det ikke utløste noe ekstremvær var vi vel egentlig fornøyd med at vi var trygt plassert på land når begivenheten ble registrert.

En naturlig konsekvens av den dokumenterte begivenheten er at neste gang jeg våkner med lett skallebank en søndagsmorra skal jeg sjekke barografen før jeg deler ut noen tomme løfter om å innføre noen drastiske forandringer i livsstilen, det kan nemlig skyldes trykkfallsyke........

Travelt på "Hopen Heliport"

De siste dagene har heliporten på Hopen for alvor tatt opp kampen med Gardemoen når det gjelder trafikkavvikling! Til forskjell fra Gardemoen er vi ekstremt fleksible med tanke på ankomsttider, åpning av kafe og restaurant og ikke minst kan vi skilte med en uovertruffen fleksitid hos bakkemannskapet.

Der andre flyplasser skryter av regulariteten kan vi skilte med en uovertruffen irregularitet, noe vi ser på som et stort fortrinn innenfor luftfartsmarkedet.

Vi tar imot hvemsomhelst, nårsomhelst, utennoengrunnsomhelst!

Vil de ha mat og kaffe regnes det imidlertid som et pluss, og badstua fyres selvfølgelig ved behov......

Stasjonsreven.....

.....som har tuslet rundt huset her i hele sommer og kost seg med en stor del av eggene til ærfuglene som lå og ruget febrilsk rundt veggene her har nå fått vinterpelsen. Han stikker fremdeles innom med jevne mellomrom, til stor og høylytt frustrasjon for bikkjene. Heldigvis for de som ligger og sover er det ikke hver gang de oppdager at han er innom....

Ærfuggeln har forlengst forlatt området men det ligger ennå igjen noen egg, i tillegg kan det vel hende at restene etter hundeforet utgjør et kjærkomment tilskudd i kosten for den lille eplekjekke krabaten. Må vel tilstå at jeg ikke helt skjønner hvordan de klarer å livnære seg her oppe i det store og hele. Gnagere finnes ikke og tilgangen på fugleegg er jo strengt sesongpreget men han ser ut til å være både kvikk og kjekk.

Paradokset er jo at den lille krabaten er hovedgrunnen til at det på 1800 og starten på 1900 tallet ble drevet en intensiv overvintringsfangst på Svalbard. Polarreven, eller eksistensen av den her oppe har på den måten bidratt til utallige historier om folk som med enkle midler har livberget seg her oppe i en eller flere sesonger, og ikke så rent få tragedier. Når mangelfull utrustning, skjørbuk eller isforholdene førte til at folk strøk med i isødet.

Helge Ingstad mente at det var et eksempel på kvinnenes makt at deres ønske om å gå kledd i pels førte til at menn i sin beste alder var villige til å reise opp hit til en definitivt usikker tilværelse for å tjene penger på en ettertraktet råvare.

For min egen del er vel kanskje mangelen på kvinnelig makt en viktig årsak til at jeg fikk lov til å reise......

Høstbåt

Det begynner å bli en stund siden forrige innlegg noe som skyldes at det egentlig ikke har skjedd så mye nytt, og ihvertfall ikke noe spennende. Dagene har sklidd forbi i sitt eget tempo og det eneste som har skilt dem fra hverandre har vært snømengden som har økt gradvis.

Nå har vi imidlertid hatt noen travle dager! Høstbåten med forsyninger, KV Svalbard, kom i går noe som førte til en mangedobling av aktiviteten her oppe. Heldigvis var det brukbart vær, og i tillegg brukte de helikopter under lossingen noe som sparte oss for mye arbeid.

Først kom det en del post som ble fraktet innvendig før de begynte å fly med underhengende last. Det ble mange turer men det gikk overraskende kjapt. Det var bare så vidt vi rakk å laste av pallene og hive det inn i gangen foran kjøla før det neste lasset kom.

Når godset var trygt inne i hus gjenstod det en del rydding, noe vi strengt tatt ikke er ferdige med ennå, og det artigste, gjennomgangen av posten:o) Det kom både brev og ikke minst en dunge med leketøy som skal sikre aktivitetsnivået under resten av oppholdet og ikke minst når jeg kommer tilbake til fastlandet.

For min del var det vel de nye fjellskia som bidrog til det største gliset, og nå er de testet ut.

Smilet er på plass ennå!:o)

Slangetemming på høyt nivå!

De siste dagene har det skiftet mellom minusgrader og snøvær, og plussgrader og regn. Det ene lavtrykket har avløst det andre og barografen har fått noe som ligner Parkinson.....

En konsekvens av minusgradene er at tilgangen på ferskvann blir mer og mer begrenset. Vannslangen som i løpet av sommeren har blitt forlenget og dratt stadig lenger oppover mot "vannskillet" på Bjørnesletta fryser og må trekkes inn til tining. Når væromslaget kommer med plussgrader dagen etterpå er det bare å dra den ut igjen for å sikre tilgangen av ferskvann til stasjonen. Bakkeløp med 300 meter hageslange har langt på vei utviklet seg til en ny folkesport her oppe!

I vår var vi storfornøyd når vi kunne slutte å fylle snø i smeltekaret for å skaffe vann og istedet kunne fylle fra bekken. Etter den siste ukas stadige slangetining ser vi fram til den dagen det legger seg en dunge med snø rundt veggene her og vi kan gå over til å fylle smeltekaret med skuffa på traktoren.

I tillegg til å sikre en enklere tilgang på ferskvann vil snøsmelting sørge for en økt tilgang av mineraler og lokale urter som går Imsdals og Farriskilden på fastlandet en høy gang med tanke på å tilføre nødvendige kostilskudd nå som vi har gått tomme for vitapro.....

En treskalles møte med vinteren!

I den grad det noensinne har vært noen tvil om det ble det i dag bokstavelig slått grundig fast en gang for alle!

Jeg har en tjukk og solid treskalle!!:o)

I natt kom vinteren for alvor med stiv kuling og vannrett snøvær. Når jeg brøt meg opp i dag hadde de første fonnene samlet seg rundt huset og mye av det som lå trygt plassert på bakken ute var dekt av et flott snølag. Etter at vi hadde konsumert et lammelår!! til lunch bar det ut for å rydde inn det som sto i fare for å bli borte.

Hakker og spader etter diverse graveprosjekt ble rydda inn og vannslangene som vi hadde lagt opp til bekken for å samle vann ble lagt til tining inne på verkstedet. Heretter ser det ut til at det blir snøsmelting som gjelder.

Til slutt skulle vi ned i naustet for å hive inn en av båtene som har ligget ute i sommer. Jeg brøt opp porten på nedsida, en vanlig garasjeport, noe som var litt knotete fordi det ene festet til armene som skulle holde porten oppe hadde løsnet. Når jeg hadde fått opp porten gikk jeg bort for å kikke på den fjærbelastede armen som hadde løsnet og det neste jeg husker er at jeg satt på ræva i snødungen. Armen sto selvfølgelig i spenn og smalt inn i panna mi når jeg bøyde meg ned, man kan vel si at vi møttes på halvveien.

Jeg fikk et 3 - 4 cm kutt i panna og det var bare å tusle inn å ringe til nærmeste legevakt som for oss er sykehuset i Longyearbyen. Etter å ha snakket med lege og sendt over bilder av skaden endte det med at sysselmannen sendte over helikopteret sitt med fullt mannskap og sykepleier. Kopen lå trygt plassert på sofaen i stua og etter halvannen time kom sykepleieren og rigget til ei operasjonsstue i miniatyr på salongbordet.

Etter en kjapp inspeksjon ble såret tråklet sammen med fem solide korssting og jeg kunne sette meg til bords for å spise middag med en giga kul i panna, pent dekket av en stor plasterlapp.

Avslutningsvis er det vel bare å bukke og takke til de som sto for det medisinske bidraget, både helsepersonell, flygere og ikke minst resten av mannskapet her oppe. Er vel egentlig veldig takknemlig for at det ikke endte med at kokken måtte stå for syinga, sjøl om han har vist seg som en racer på symaskin, blant annet når han utbedret badeflagget vårt foran vinteren.

I tillegg føler jeg meg forpliktet til å gi noen rosende ord til helsevesenet. Jeg kjenner ikke så mange andre som har fått hjemmebesøk med helikopter for å lappe sammen en treskalle, egentlig kunne vi vel gått ned i snekkerbua og funnet fram trelimet!?

Hopens krigshistorie

Det var tyskerne som tok initiativet til å opprette den første værstasjonen på Hopen. Dette skjedde i 1943 og stasjonen fikk navnet "Svartisen". Ekspedisjonen besto av fire mann, en lege og stasjonsjef, en meteorolog og to telegrafister. Mye som i dag bortsett fra at meteorologene våre sitter i Tromsø og at legeberedskapen dekkes av sykehuset i Longyearbyen.

Ekspedisjonen forlot Tromsø den 25 oktober 43 og ankom Hopen to dager senere. Etter en dramatisk landgang i dårlig vær tok de inn i Storstadhuset i Husdalen som sto igjen etter en fangsekspedisjon i sesongen 35 - 36. Huset ble pusset opp og tettet med papp for å gjøre det levelig for besetningen. Hundehuset til Storstad som lå i enden av huset ble tatt i bruk som maskinhus, batterirom og do i dårlig vær....

Tyskerne regnet med muligheten for allierte angrep fra sjøen eller lufta og på vårparten etablerte de et nødlager noen kilometer nord for stasjonen i et søkk øst for Kollerfjellet. Plassen fikk navnet "Hugosøkket".

Lageret besto av telt med diverse innhold; klær, mat, våpen med ammunisjon, radioutstyr, aggregat og brennstoff.

Restene av dette lageret ligger synlig på den samme plassen i dag. Jeg har lenge hatt lyst til å ta en tur for å inspisere det og i dag ble det noe av. Jeg og Kurt la iveg fra stasjonen ved 14 tida etter en standard 12 timers søvnperiode på en gang unge lovende Bjørnstad. Vi hadde en gps posisjon på stedet fra tidligere besetninger og den viste seg å stemme på meteren. Godt vær og fantastisk sikt gjorde lokaliseringen enkel. Det er ikke mye igjen men man ser tydelige rester etter gamle knappetelt med plugger, batterier og skaft etter granater. Alt ble behørig dokumentert av to sjøloppnevnte dokumentasjonshistorikere.

Det neste prosjektet blir en nærmere inspeksjon av livbåtstranda.....

Brann på Hopenbanken.....?

En av arbeidsoppgavene til nattavakta er å gå brannrunde på stasjonen, inne og ute. Det er ikke hver natt det er like fristende, avhengig av været og ikke minst humøret og motivasjonen for han som må bryte seg ut av godstolen.

I natt tok det i tillegg dobbelt så lang tid som vanlig. De vanlige ti minuttene ble bortimot en halvtime. Ikke fordi det skjedde noe dramatisk, men på grunn av en vannvittig utsikt.

Kombinasjonen av skyfri himmel, fullmåne og ei sol som tilsynelatende hadde satt fyr på hele horisonten gjorde oppholdet ute til en fargesprakende opplevelse og minnebrikka på kameraet måtte jobbe overtid.......

Sånne netter gjør det mye lettere å komme gjennom dagesvis med tett tåke, som vel egentlig er det normale her oppe...!

Helgetur til Bjørnebo

Etter mye gråvær begynte det å lysne i forrige uke, noe som klaffet perfekt med min og kokkens frihelg. Etter at den siste obsen var sendt på fredagen trødde vi kløven på Tyson, sekken på ryggen og la iveg nordover. Jens og Kurt slo følge opp til Kollerfjellet der det var innlagt drikkestasjon og en fantastisk utsikt. Sola var på tur ned i sjøen og Edge øya var synlig i bakgrunnen. Det ble mange bilder av folk i solnedgang.....

Etter endt tørsteslukking gikk de andre tilbake til stasjonen for å rekke 21 obsen mens jeg og Mats, kokken, fortsatte til Bjørnebo. Vi kom fram ved elleve tida og etter intensiv fyring, lange meningsutvekslinger og en solid kveldsmat krabbet vi i posen noen timer etter soloppgang!

Dagen derpå ble nettopp det, det ble en sen frokost. Dagen ble brukt til en tur langs fjæra bort til Nilebu samt en nærmere inspeksjon av flystripa ved siden av småhumpen som ble doset ut på 70 - tallet i forbindelse med oljeletingen her oppe. Kvelden gikk med til å bære materialer som Mats og Kurt hadde fraktet bortover med båt på fredagen.

I dag kom vi oss opp i litt mer høvelig tid og benyttet dagen til å legge ny kledning på vestveggen av hytta. Etter en tre fire timer med intensiv snekring framstod hytta som ny og vi kunne stolt motta fagbrev som tømrere, skrevet ut av Tyson som murret fornøyd i hytteveggen.

Utpå ettermiddagen var det bare å pakke sekken og rusle over fjellet tilbake til stasjonen. Været hadde forandret seg til det normale her oppe med lavt skydekke og tåke så GPSèn kom nok en gang til sin rett.

Nå er det bare og krysse fingra og håpe på at også neste runde med godvær faller sammen med et par sammenhengende fridager...!

På tide å gå i hi?

Med tanke på den sovinga jeg har prestert her oppe i sommer er det vel noen som mener at jeg gjorde det for en måned siden, men etter at kokken begynte med tvangsforing av vitapro har antallet timer i våken tilstand tatt seg kraftig opp!

Nå merkes det imidlertid at vi er på full fart inn i ei ny årstid. Temperaturen er mye den samme, snittet ligger vel på tre plussgrader, men det begynner å bli mørkt om kvelden.

Etter ei uke med mye tåke klarnet det opp i dag og det ble en kveldstur opp på Werenskjoldfjellet. Et glimrende alternativ til ei økt inne på hamstertralla på treningsrommet! Sola var på tur ned og sluknet etterhvert i sjøen mens himmelen gradvis gikk over i pastellfarger som hadde gjort en stivpynta Barbie kloning misunnelig.

Draget i lufta har og fått en mer høstlig karakter og det nærmer seg den fine tida når naturen går i dvale og man får følelsen av å drikke fra en iskald bekk hver gang man tar et magadrag.

Mengden stresshormoner i blodet har holdt seg forsvinnende lavt hele sommeren, men nå er de helt borte.

Her oppe er det ingen som kommer til å stryke med av hjertinnfarkt................!

Arbeidslaget hans........

......Jens Helge Halvorsen!

Høsten er ei travel tid for flere enn konkurstruede tippeligalag på desperat poengjakt. Arbeidslaget på Hopen går ei travel tid i møte framover, og er allerede godt i gang med innspurten. Vinterveden skal kompletteres og sikres, hyttene skal gjøres vinterklare og ikke minst har vi en del arbeid som skal gjøres for eksterne aktører.

I går ble det støpt fundament til ei ny mast som skal opp på sørsida av bygget. Kartverket skal montere en GPS mast som kom oppover med forsyningsbåten. Arbeidet skal imidlertid utføres av oss. Hullet var gravd i forkant, med hakke og spade, så nå var det støpinga som sto for tur.

Sjefen og kokken tok ansvaret for selve muringa. Sjefen i kraft av lang fartstid innenfor anleggsbransjen og kokken i kraft av eminente egenskaper innenfor glasurbransjen. Murpussen er som kjent viktig ved denne formen for installasjoner, og her snakker vi om anvendbar kunst!

Undertegnede og maskinisten tok ansvaret for sementblanderen og betongfrakteren, les trillebåra.

Etter ei god økt var jobben gjort og vi kunne ta middag med murpuss i håret og lange armer.....

Det eneste som gjenstår nå er å signere kunstverket og bestille plass på høstutstillinga!

Nordavind fra alle kanter.......

.......er ifølge Ludvig i flåklypa Grand Prix "fali"! For undertegnede og kokken som rømte stasjonen og dro på hyttetur søndag kveld var det vel mer snakk om å gå i frivillig nødbivuakk. Etter en grei rusletur i fjæra bortover og en trivelig kveld med innlagt sprengfyring på Sørhytta kom mandagen med nordlig stiv kuling og spredte haglskurer!

Det ble en lang frokost etterfulgt av en kjapp tur bort i Bekkeskaret for å hente vann før vi søkte tilflukt inne i hytta. Mye bedre å sitte inne med varm kaffekopp enn å stå ute å fryse på fingra. En ny rolig kveld innendørs med Reinsdyrbiff som tilleggsfor ble en grei løsning isteden for en optimistisk tanke om at vi kanskje skulle bryte oss opp på Iversen fjellet. Dagen ble rundet av med det som muligens blir stående som denne besetningens lengste middagshvil.....!

I dag var vinden løyet og turen tilbake ble lagt over Werenskjoldfjellet i spredt tåke og noen glisne regnbyger.

Uansett godt å komme seg på tur, og få i seg ei god dose med fuktig frisk luft......

Etterforsyning - sommerbåten 2009

Stasjonen her oppe får etterforsyninger av bunkers og nødvendighetsvarer to ganger i året. Sommerbåten, som i år kom natt til den 10 august, har med seg bunkers til aggregatene samt en god dunge med fersk og frossen mat i tillegg til post og mer eller mindre nødvendig leketøy bestilt av besetningen. Høstbåten som dukker opp en eller annen gang før isen legger seg rundt øya, skal vel stort sett ha med seg en ny dunge med ferskmat.

Å få drøyt 50 000 liter med bunkers i tillegg til en 20 - 30 paller med mat, verktøy og utstyr i land på ei øy uten havn, der det i tillegg er så langgrunt at du bare kommer inn med småbåt, der grunnforholdene bare gjør det mulig å komme inn på en plass, og det som regel er tåke og mye sjø var vel ikke det jeg hadde sett mest fram til ved oppholdet her oppe.

I år gikk det imidlertid smertefritt mye pga eksepsjonelt godt vær. KV Ålesund kom natt til den 10 august ved to tida, og da var det bare å hive seg inn i tørrdrakta og begynne transporten. Først var det en del folk som skulle i land, sammen med en del post og mindre pakker. Deretter dro vi i land en 600 meters slange som ble trukket opp i tanbygget for å fylle dielsetankene våre. Etter et par timer var det unnagjort og vi begynte transporten av gods. Pallene ble først lastet ned i stasjonsbåten, en 17 fots Rana som tok to paller om gangen, deretter ble det kjørt i land, trukket opp i fjæra med traktor og fraktet på pallegaffel gort til stasjonen. En omstendelig prosess som måtte gjentaes en 10 - 12 ganger før alt var på land.

Ved 12 tida på dagen etter ei intensiv 8 timers økt var imidlertid alt på land og det ble tid til litt foring og en blund, untatt for undertegnede som hadde vakt....

Siste båttur var imidlertid ikke unnagjort, mannskapet på Ålesund skulle selvfølgelig innom "Hopen Badeland" og måtte fraktes inn i tre puljer for å bade, tines opp i badstua og stampen, og til slutt motta diplom som nye medlemmer i "Hopen nakenbadeklubb", kombinert med intensiv shopping velferdsjappa.

En lang men likevel kort dag ble avsluttet med Boknafisk og dertil egnet tilbehør pluss en runde i Badelandet også for stasjonsbesetningen og de besøkende fra Vervarslinga i Nord Norge som administrerer denne utposten.

Ålesund hadde imidlertid et hektisk program og det ble en siste tur ut med båten ved 0100 tida for å få ombord resten av folka samt noe gods som skulle sendes nedover. Så ved 0200 tida satt det fire trøtte tryner i karnappen og pakket opp post i spredt orden. Etter ytterligere en times tid tok vi kvelden alle sammen utenom han som hadde vakt, og for min del ble det neste døgnet tilbrakt i koma oppe på lugaren fram til ei sprengt blære tvang meg opp ved 22 tida på kvelden.

Bra det er ei stund til neste gang.......

Kommer det båt?

Etter sigende gjør det det, og ifølge kokken bør det skje snart med mindre vi skal ende opp med pasta og dry tech som hovedkomponenter i kostholdet.....

Forsyningsbåten skal etter sigende være på vei og vi tror den blir å dukke opp til uka en gang. Det positive er at vi får fylt opp varelageret med mat for høsten, det negative er at vi risikerer et lokalt innslag av svineinfluensa. Her oppe er vi ihvertfall fysisk sett friske alle mann men med besøk er det alltid en risiko for at en og annen uønsket mikroorganisme klarer å snike seg i land. Litt usikker på hvordan vi best kan møte den nye trusselen men så langt stemmer jeg for at varene pakkes vanntett og droppes på sjøen i pålandsvind. På den måten reduserer vi smitterisikoen og vi spares for mye båtkjøring og lossing noe jeg har en mistanke om at kommer til å bli en blandet fornøyelse. I beste fall er det væravhengig, i verste fall kan det rett og slett bli skummelt.

Mens vi har gått og gledet oss til ferske aviser og ikke minst grønnsaker har vi hatt besøk av KV Svalbard. De droppet innom forrige søndag og mannskapet ble satt i land i puljer for å få nyte godt av den eksklusive sjøbadavdelingen vår her oppe i tillegg til å shoppe litt hos velferden.

Tror den kvinnelige kokkelærlingen som utgjorde det feminine innslaget fikk en solid overdose nakne rumper i fjæra. Jeg holdt meg innendørs for å ta meg av shoppingen i tillegg til å skrive ut badediplomer....

Av annet tidsfordriv må det nevnes at vi inspirert av landskytterstevnet har arrangert HS. Hopenskytestevne i klassen luftgevær. Standplassen var lagt på stua mens blinken ble plassert på kjøkkenet. Resultat? Stasjonssjefen, Jens er herved kronet til skytterkonge. Vi andre får satse hardere på stangskytinga.......

Oppgradering av velferdstilbudet

Etter flere dager med intens virksomhet på "Hopen sag og høvleri hund og mann A/S" hadde materialhaugen kommet opp i en brukbar størrelse. Da det forrige torsdag slo til med klarvær og bortimot vindstille ble plank og diverse redskap transportert sjøvegen til Bjørnebo.

På fredagen var været like glitrende og jeg, Mats og Kurt hoppet i båten etter lunch og dro tilbake for å oppgradere hytteveggen. Veggen ble kledd i papp og vi la på nytt stående villmarkpanel utapå den gamle bordkledningen. Arbeidet ble utført etter innfallsprinsippet, med knekt tommestokk og uten bruk av vater. Det ble fort slått fast at den opprinnelige konstruktøren sansynligvis heller ikke hadde vært synlig interessert i presisjonsnekring med bruk av rette vinkler og presise mål så vi valgte å holde oss til dette prinsippet også i oppgraderingen av kåken.

Etter en fire fem timer med hoderisting, innlagte mat og drikkepauser og mye flis både i huet og fingrene sto bua der med ny vegg, som er garantert vindtett og forhåpentligvis bjørnesikker.

Til vinteren må bamsen gå løs på østveggen hvis han skal ta seg inn......

Hopen sag og høvleri oppe og går!

Tidligere har jeg dokumentert produksjonen av kvalitetsved her oppe uten at det har ført til noen henvendelser fra frosne fastlandsboere uten tilgang på russertømmer i egen fjære. Nå har vi tatt foredlingen av trevirke et skritt videre og startet produksjon av villmarkspanel. Råstoffet er det samme, verktøyet er og mye likt bortsett fra at øksa og høggestabben er byttet ut med tommestokk og en dertil egnet sagbenk.

Under et besøk på Bjørnebo for ei drøy uke siden, den velferdshytta som ligger nord for stasjonen, ble det fastslått at sørveggen på hytta var i overkant trekkfull, eller gjennomsiktig er vel kanskje en mer korrekt beskrivelse. Årsaken er at en av de fastboende, en bamse, i løpet av vinteren hadde prøvd å gå gjennom veggen, noe han langt på veg hadde lyktes med.

For å få hytta i stand til vintersesongen har vi bestemt oss for å legge på ny bordkledning, og muligens også putte litt glava i veggen. Mulig det er femi i henhold til det som ser ut til å være standard på de andre gamle hyttene her oppe, men vi er definitivt både mer bortskjemte og tilvent en noe høyere standard enn gamlegutta som klarte seg med litt spinkel bordkledning og tjærepapp som utgangspunkt for ei overvintring her oppe.

Faren er at vi ender opp med en del overskuddmateriale. Rart med det når man først har kommet igang med et stykke arbeid. Så hvis det er noen der ute som er interessert i villmarkspanel til en overkommelig pris er det bare å ta kontakt.

Frakt avtales med kystvakta.......

Valgskred på Hopen

I går ble det gjennomført stortingsvalg på Hopen. Sysselmannshelikopteret landet ved 10 tida om morran med folk og materiell for at vi som bor her oppe skulle få utført borgerplikten vår.

Det ble rigget til stemmelokale i stua, og en og en gikk bort i kroken ved siden av postkontoret for å stemme. En kurositet var at vi måtte vise gyldig legitimasjon før vi fikk stemmeseddelen, det blir vel den eneste gangen i løpet av oppholdet her oppe at noen blir å stille spørsmålstegn ved identiteten vår.

Valgdeltagelsen var rekordstor, en kjapp runde med hoderegning avslørte at den i år ble på 250%. Det høres ut som tidligere tiders oppslutning i Irak under Saddam Hussein, eller Sovjetunionen og kan vel stilles spørsmål ved. Forklaringen er imidlertid enkel. De to pilotene og de fire som var med fra sysselmannen benyttet anledningen til å stemme på Hopen, og dermed økte antallet stemmer fra fire til ti! Ikke dårlig for en liten utpost langt oppe mot nord.

Etter at valget var overstått, kaffen servert og drukket reiste sysselmannens utsendte videre til Bjørnøya for å gjennomføre samme prosedyre der. Muligens med en noe mer beskjeden deltagelse uten at vi har fått noen tilbakemelding om det. Uansett tror jeg at 250% prosent er et tall som kommer til å stå seg, lenge!

Sysselmannen på inspeksjon

Som tidligere annonsert fikk vi besøk av sysselmannen på tirsdag. De skulle innom på inspeksjon og kikke nærmere på det som på fagspråket kalles kulturminner. Her oppe betyr det i praksis alle spor etter menneskelig aktivitet som er eldre enn ikke så altfor mange år tilbake. På tross av at vi holder til på en av de mer isolerte plassene på Svalbard er det likevel nok å ta av.

De hadde også med seg en dunge med post, eller sagt på en annen måte, resultatet av den første runden med katalogsyken så det ble en god kombinasjon av kaffeslabberas og julekvelden på en gang.

De ble ikke lenge på stasjonen da de var gira på å komme seg ut i felt, eller tåkehavet. Målet var vardene oppe på Werenskjoldfjellet og de som står på Iversen fjellet. Disse skulle fotograferes og posisjonsbestemmes.

Jeg snek meg med slik at de skulle ha noen lokalkjente som kunne føre dem på villspor. Hadde vel egentlig ikke trua på at vi skulle finne noenting da sikten varierte mellom 50 - 100 meter men med gps og litt aktiv kartbruk kom vi dit vi skulle, selv om vi på ingen måte gikk rett på noe som helst.....

Underveis mot Iversen dukket til og med opp et høl i tåka og de besøkende fikk et godt glimt av landskapet mellom Werenskjold og Iversen før vi igjen målbevisst spaserte inn i tåkehavet.

Det ble innlagt lunch på Sørhytta før vi fulgte fjæra tilbake til stasjonen. En bra dag på jobb! Tror det var flere enn meg som trakk den konklusjonen. Ikke minst når kokken hadde middagen klar når vi kom tilbake til stasjonen, og badstua var varm......

Avslutningsvis ble det en liten landgangsoperasjon i fjæra da vi skulle skysse besøket ut igjen. Pålandsvind, fjære og tåke er ingen god kombinasjon når man skal navigere med småbåt inn til Hopen. Tracking funksjonen på GPSèn, lysa på traktoren og overettmerkene kom definitivt til nytte. Vet ikke om jeg gleder meg til sommerbåten......

I dag har det vært rolig, og tida har gått med til puss, vedlikehold og betaling av regninger. Som det ene bildet viser er det ikke alle som har begynt å produsere kniver. Jens har brukt kvelden på å reparere det mest brukte arbeidsantrekket her oppe, badekåpa! Snart lørdag og slarkete lommer kan fort føre til tap av nødvendig væske under transport.....

Hvordan ta tempen på pedalsyra....

Etter at drivisen forsvant har den daglige skrivingen av ismelding blitt erstattet med målinger av sjøvannstemperaturen. Vet ikke om det er for å tilfredsstille reieradioens opplesing av badetemperaturer eller om det er andre mer dyptveiende grunner. Utstyret vi bruker står i stil med den vitenskapelige fremgangsmåten vi benytter. Stakkaren som har dagvakt må hoppe i skoa og stable seg ned i fjæra med en stk. bulkete sinkspann med tre meter hampetau festet i hanken, og et dertil egnet termometer, et analogt sådan.

Etter å ha balansert ned badetrappa er det om å gjøre å time sjøgangen, kaste ut bøtta og får den opp, fortrinnsvis fylt med vann og ikke grus.....

Når det er gjort, etter x - antall heroiske forsøk er resultatet stort sett det samme hver gang. En stusslig vannskvett i bøtta, og en desto større i verneskoa...... Har vurdert å la bøtta stå på land neste gang og bare vasse uti, for deretter å stikke termometeret i støvla. Da kan jeg måle i begge to, legge sammen og regne ut snittet for å øke nøyaktigheten. Bløt blir man like forbanna, hver gang.....

Nå er det nattevakt og i morra har sysselmannen meldt sin ankomst så da blir det vel å stå tidlig opp med nypolert skalle og rene sokker, klar for inspeksjon....!

EEEEEEEEEEMIIL!!!!!

Astrid Lindgrens Katthult og Hopen har en ting til felles. Snikkerbua....

Den har allerede blitt en yndet plass for kreativ virksomhet på kveldstid og produksjonen av diverse tresløyd er godt i gang. Jens, sjæfen og Kurt, maskinisten har etablert seg som knivmakere mens kokken har testet dreibenken. Noe som har resultert i det som må være det største balltreet på denne siden av Atlanteren. Vet ikke om det skyldes de folkene han har havnet i lag med, eller om han vil ha slutt på den uautoriserte trafikken inne på kjølelageret på kveldstid, som nok gjør det vanskelig å ha oversikt over varelageret.....

I kveld var aktiviteten flyttet utendørs i kveldssola, og til forskjell fra snikkerbua på Katthult har den på Hopen alle rettigheter, spesielt på fredagene.......

Nattevakt med overtid

I natt fikk vi besøk fra Polarinstituttet. De skulle innom og hente noen fuelfat de hadde stående i fjæra og gjennomføre noe vedlikehold på fyret som står borte på Koeferodden.

Været var glitrende og mens piloten fraktet fatene ett og ett over til Lance som lå på den andre sida av øya pga sjøgangen kom noen av de andre inn. Kokken stilte med vafler og kaffe halv tre om natta!

Etter et kvarters tid ble det oppbrudd, tåka kom sigende og piloten fikk det travelt med å få folk ombord før sikten ble borte. En liten time etter at de forlot og vi på stasjonen hadde tatt kvelden, utenom undertegnede som hadde nattevakt kom helikopteret tilbake. Før de hadde rukket å hente de som jobbet borte på fyret hadde Lance blitt pakket inn i tåka som etterhvert hadde spredt seg videre mot oss.

Det ble en ny runde med kaffe mens de ventet på at Lance skulle gå rundt til vestsiden der sikten ennå var bedre, og etter en stund kom de på radioen og ga beskjed om at de kunne ta imot det strandede helikopteret. Da var den siste obsen sendt og klokka begynte å nærme seg halv seks.

Tror piloten var gira på å komme seg avgårde, han brukte ihvertfall mye kortere tid på å komme seg i lufta enn de militære flygerne som har vært her før, men det kan jo hende at de sivile sjekklistene man skal igjennom før flyging er et par sider kortere enn de militære....

Uansett, alltid trivelig med besøk, og ikke minst greit at det sjer noe mellom obsene også på nattevaktene som har en tendens til å bli litt langdryge.

Sommerbjørn?

I går fikk vi nytt bamsebesøk. Det begynte å bli en stund siden det forrige, og drivisen har etterhvert blitt borte så jeg så vel for meg at de fleste bamsene hadde fulgt med isen nordover. Sånn er det definitivt ikke, og hvis han som kom innom i går har tenkt seg nordover må han nok belage seg på en lang svømmetur.

Han kom luntende nedover skråninga sør for stasjonen og gikk målbesvisst rett mot gårdsplassen vår. Han tok seg god tid og stoppet flere ganger, uten å vise noe tegn på at han hadde tenkt å legge om kursen.

Det var en diger hannbjørn, og i motsetning til den forrige vi hadde på besøk så han ut til å være litt skranten. En dårlig kombinasjon, for her er det ikke mye mat til sultne bjørner lenger, med mindre han har tenkt å livnære seg på fugleegg.....

Når han etterhvert kom opp på høyde med minnemerket etter Dekabrist forliset, ca 100 meter fra stasjonen, fyrte vi av en fem seks knallskudd. Da tverrsnudde bamsen og forsvant over bakketoppen i seigt trav. Sånn sett var han grei og ha med å gjøre, han tok et hint!

I morra har jeg fri og med mindre det blir et ordentlig sklettvær blir jeg vel å ta en tur til sørhytta, spørs om jeg kommer til å pakke ned noen ekstra knallskudd......

God tid........

Etter at den første måneden har gått er det vel på tide og oppsummere livet som met. fullmektig på Hopen så langt.

Rutinene har etterhvert satt seg, og arbeidsoppgavene som er knyttet opp mot de meteorologiske observasjonene begynner å bli rutinepreget. Kanskje med unntak av å bestemme skytyper, der er det vel ennå en del å gå på før jeg er utlært. Heldigvis har vi bra oppslagsverk.....

Det er slutt på snøsmeltinga, ikke ute i terrenget men i smeltekaret til stasjonen. I forrige uke rengjorde vi smeltekaret, måtte bruke spade for å få ut all grusen, og la ut slange i bekken. Så nå har vi ubegrenset tilgang på rent vann. Før dugnaden i smeltekaret begynte det å komme mye grums i springen inne, og når vi tømte karet skjønte vi fort hvorfor.

Drivisen har bortimot forsvunnet, men i dag kom noe av den tilbake så vi må vel fremdeles sende ismeldinger som en del av obsene, men nå er det mulig å komme inn til øya uten isbryter. Så hvis det er noen som har tenkt seg nordover med båt i sommer er det bare å kaste loss....

Været har vært mye bedre enn forventet. På tross av en del dager med tåke den siste uka har vi langt på vei hatt like mange dager med sol, og god sikt. Spørsmålet er vel hvordan det utvikler seg etterhvert som isen blir helt borte og temperaturen stiger. For min egen del er jeg sjeleglad for å slippe unna hetebølgen på østlandet. Helt topp med 1,5 plussgrader og gjennomsnittlig luftfuktighet på 90%.

Det beste med å jobbe her oppe er at man har nok tid! Tiden er ikke noe som går, men noe som kommer. Det er aldri noe problem å få gjort det man skal i løpet av dagen, og i tillegg har man masse tid til andre ting som trening, og ikke minst en obligatorisk 10 timers søvnperiode i løpet av døgnet. Middagshvilen kommer i tillegg, restitusjon er viktig og skal ikke undervurderes!

Av tidsfordriv utenom er det vel bare å slå fast at vi er hardt angrepet av vedsjuka om dagen. Produksjonen av kvalitetsved, stort sett russisk furu, går på høygir. Hvis det er noen som er interessert i billig ved er det bare å ringe. Gjeldende pris her oppe er 50 kroner sekken, men dere må ordne med frakt sjøl:o)

Nå skal jeg inn på radiorommet og leke Gislefoss. Det er tid for å lese opp værmeldinga!

Markering av revir

Eller suverenitet som det vel heter når det er snakk om nasjonalstater, og ikke gutter, eller bikkjer.....

Ved siden av å observere og forsyne meteorologisk institutt med opplysninger om været kan man vel ikke stikke under en stol at en viktig årsak til at vi er her, er for å markere at Hopen er underlagt norsk suverenitet, som resten av øyene som til sammen utgjør Svalbard. "Landet med de kalde kyster", som det betyr oversatt fra norrønt.

Skal man markere nasjonalt overherredømme og tilstedeværelse holder det ikke bare å gå ned å pisse på stranda, selv om ihvertfall jeg gjør det og. Det må vises flagg, og her oppe er ikke "flaggstangen naken". Vi heiser flagg hver dag, selv om det sjelden er noen andre enn oss som får det med seg. I dag hadde ikke eventuelt besøkende sett det før de skallet i flaggstanga, og kanskje ikke da heller. Nord i tåkeheimen har vel sjelden vært en bedre beskrivelse på været enn her oppe i dag.

Fordelen er at det gjør det enkelt å bestemme skytype. I dag har vi stort sett meldt CL 6 hele dagen, lave tåkeskyer. Midlere og høyere skyer har vi sett lite til så der blir det satt kryss i synopen.

I morra har jeg imidlertid fri så da kan det godt klarne opp.......

Storstadsteinen

I dag tidlig ble det fort slutt på slumringa. Været hadde bedret seg og et rastløst Lynx mannskap sto og spant på trappa, stein klare for å komme seg i lufta. Etter at Helikopteret hadde kommet seg i lufta ble det et par timer til på øret før lunch. Etterpå tok jeg en snartur opp på Werenskjoldfjellet og inspiserte Storstadsteinen.

I Sesongen 34 - 35 overvintret fangstmennene Sigurd Storstad, Børre Trøhaug og Birger Trøhaug på Hopen. De risset inn navnene sine og årstallet 1935 i en Helle på en varde oppe på det første platået på Werenskjoldfjellet. Varden ble forøvrig bygget av fiskerikonsulent Thor Iversen som besøkte Hopen flere ganger og drev vitenskapelige undersøkelser på øya.

Navnene til de tre fangstmennene er ennå synlig, og det var nok her de satt og speidet etter båten som skulle komme og frakte dem ned igjen til fastlandet sommeren 1935.

For min del er det for tidlig og begynne å kikke etter båtskyss hjem, men jeg fikk bekreftet at det ennå ligger godt med is rundt øya selv om landråken begynner å bli bred. I tillegg ser skiføret ut til å være kraftig på hell.

Blir nok fjellstøvler på tur neste gang og!

Værfast

Gjestene som kom i går booket seg inn på Hopen beach resort i natt og. Tåka lå tjukk over øya vår hele dagen og Lynxen ble værende på bakken. Det er vel bare å legge inn et lett omskrevet sitat fra Øystein Sundes hyllest til Widerøs Twin Ottere;

"det ække lett å være grå når man er liten, men det er værre å være bleik når man er stor.........

Uansett, det nærmeste crewet kom en luftetur i dag var en spenstig forsering av en bratt snøskavl under en dristig ekspedisjon der øya ble gått på tvers.

En av fritidssylene var intens skriving av postkort, så det eneste som mangler nå er at de blir å slite med overvekt pga en stappfull postsekk.

For oss på stasjonen er det helt greit, alltid trivelig med besøk og det er vel en klar fordel å holde seg inne med de som sannsynligvis blir tildelt oppgaven med å få oss hjem til jul.

Likevel spørs det om det er en pilot her som kommer til å være intenst interessert i en god metar i morra tidlig.

Tøff postgang

I dag fikk vi besøk av Lynxen til KV Svalbard som hadde med seg to karer som skal ha service på helifuel anlegget her. Gleden var stor da de i tillegg hadde med seg en postsekk til stasjonen. Sekken var litt slunken, det var bare ett brev oppi der men når det var adressert til postmesteren var gleden desto større.

Konvolutten ble flerret opp og innholdet røsket ut. CDèn som lå inni var imidlertid i en litt stusslig forfatning. Den var grundig knatret, bare fillebiter igjen. Litt usikker på hva som var på den, og det blir jeg vel heller aldri å finne ut nå. Med mindre avsenderen leser dette og prøver på nytt.

Lærdommen blir at det er tøft og være postmester i ishavet, men det er værre å være post.

Postmesteren gir imidlertid ikke opp, han blir på sin post (pling) og jobber ufortrødent videre.

I`ll make my day....!

Endelig....!

Nå har vi begynt på moroa, rydding i fjæra!

Som alle gode landingsplasser har også stasjonsområdet vårt i Husdalen ei god rekvedfjære. Egentlig er vel hele stasjonsområdet ei god rekvedfjære.....

I går satte vi igang med det som for en hedmarking er sommerens definitivt artigste eventyr! Vedsjau!! Jens, sjæfen gjorde en runde med traktoren og motorsaga og tippet det som nok blir de første 10 vedsekkene foran inngangsdøra til stasjonen. I dag begynte vi andre med det som er artigst med vedhøgging, nemlig kløvinga.

Det mangler ikke på råstoff, og det er vel bare å jobbe det man klarer for å bli kvitt det som allerede har drevet i land før det neste lasset kommer.

Så langt har virket vært av topp kvalitet, når kubbene er delt opp sprer det seg en god eim av feit furu som får mindre testosteronsprengte støllinger enn meg til å krympe seg i tilfredshet.

Til høsten skal det fyres...........!!

Schizofren eller ensom?

Etter bildet å dømme ser det vel ut som en kombinasjon av begge deler, og de som kjenner meg synes vel kanskje diagnosen passer ganske godt, men det jeg egentlig driver med er å lese værmeldinga ut på radioen. På den måten får de som har rotet seg opp hit sjøvegen, og er utstyrt med kommunikasjon ombord, oppdaterte værmeldinger to ganger i døgnet.

Det leses opp både på mellombølge og på VHF, og når hver radio har vært sitt telefonrør gir det hele et inntrykk av at man sitter å snakker med seg sjøl, noe som i mitt tilfelle knapt nok hadde overrasket noen som helst.

Før jeg reiste opp måtte jeg ta et såkalt GOC kurs for å bli sertifisert radiooperatør, noe som i utgangspunktet høres litt i overkant ut da Hopen i fjor ble utstyrt med både telefon og internett forbindelse. De meteorologiske dataene vi samler inn blir sendt via nett.

Men når den lokale erstatningen for Kristen Gislefoss skal i aksjon må radioen taes i bruk, i tillegg fungerer det som back up når nettet faller ut.

Problemet mitt er at jeg sliter med ettervirkninger av ei overdose KLM i oppveksten, og det er en reell fare for at jeg dropper ut av det offisielle budskapet fra meteorologisk institutt og kommer med et værvarsel i god Kirkevåg, Lystad og Mjøen stil;

"Åna Sira til Lindesnes, Lindesnes til Hardanger, Bergen er med, Bergen er med pass på, og det blir stiv kuling, oppholdsvær, og det, og det blir faktisk pent vær i morgen!!!!! Hvem skulle trodd det!??"

Hvis det skulle skje, ved en glipp, så får jeg vel muligens bekreftet hvorvidt det er noen som lytter på varslene vi leser opp, og om stasjonen er utstyrt med tvangstrøye?!!

Isskruing

Jeg hadde vel egentlig regnet med at vi som er plassert godt oppe på land var i sikkerhet for det som kanskje var den største faren for tidligere tiders polarfarere. Nemlig det å bli skviset mellom drivisen. Utallige skuter har møtt sin skjebne på den måten i arktis.

I dag var det kopen sin tur. Under lørdagsbadinga, eller badstubadinga, som er det som skiller helga ut fra resten av ukedagene her oppe fikk jeg noe av den samme behandlinga som Fram gjorde under sin første ferd over polhavet.

Jeg skulle ned i sjøen og kjøle meg ned, og i og med at det var pålandsvind og en del drivis i fjæra monterte jeg opp kameraet for å dokumentere en gang for alle at bading mellom isflak er noe vi driver med her oppe.

På tur ut i sjøen kom jeg, eller leggen min, i klem mellom to flak. Kombinert med den tidligere nevnte pålandsvinden gikk det som det måtte gå, jeg fikk en førsteleggserfaring med hvor tunge tilsynelatende små isflak kan være. Først så det bare ut som et enkelt skrubbsår, men nå, noen timer senere, sitter jeg der med leggen godt plassert oppå en pose frosne grønnsaker. Fare for at tjukkleggen blir det nye kallenavnet, sjøl om dumskolten hadde vært mer fortjent.

En grei påminnelse om at man i motsetning til på fastlandet absolutt bør tenke før man hiver seg uti et eller annet, uavhengig om det er havet eller andre fristelser.

Blir nok ingen løpetur på mølla i morra, men det ligger an til blomkålsuppe til lunch......

Inspeksjon av Rudi hytta

Etter at gårsdagens bjørn hadde svømt ute av syne fra stasjonen bar det rett i sekkepakkinga. Været var glitrende, type påske + og det var på tide med et besøk på sørhytta. For å slippe den verste motbakken fulgte jeg fjæra bortover på råtten vårsnø ispedd tildels store doser vann og flekkvis litt grus.

Framme bar det rett i øldrikkinga. Svettet sikkert fire liter på to timer i ei til tider plagsom varm sol som kombinert med den vanlige 90% luftfuktigheten vi har her gjorde at alle kraner åpnet seg.

Utpå kvelden la jeg inn en inspeksjon av Rudi Hytta som ligger noen hundre meter nedenfor hytta vår. Det var der Bjørnekongen, Henry Rudi, overvintret sesongen 1908 - 1909. Grunnlaget for kallenavnet ble muligens lagt denne sesongen da han i løpet av en overvintring her nedla over 100 bamser.

Hytta var nok mer innbydende for hundre år siden men alt tatt i betraktning kan den nok ennå tilby tak over hue for folk med sansen for historie og små krav til moderne interiør.

I dag gikk turen tilbake over fjellet. Gikk opp bekkeskaret og over Werenskjoldfjellet. På vegen passerte jeg noen av restene etter det sovjetiske militærflyet som styrtet oppe på Werenskjoldfjellet i 1978, og skapte et lite sikkerhetspolitisk drama i ukene etterpå. Med den kalde krigen som bakgrunn fikk Hopen besøk av en sovjetisk rakettkrysser og flere norske kystvaktfartøy.

Tilbake i heimen ble det kald cola, dusj og et nydelig måltid tilberedt av den suverene kokken vår. Den hyppigste kommentaren på kjøkkenet om dagen er "guddi guddi" kun avbrutt av tilfredse sukk.

God helg!

Bamsen på tur nordover?!

I dag ble det brått slutt på slumringa når Jens kom opp og ga beskjed om at de så Bjørn et stykke utenfor stasjonen. Kameraet ble med ned og fra stua kunne vi se ei stor binne (tror vi) som svømte nordover langs stranden med stø kurs mot noen isflak lenger ut.

Været har kommet seg i løpet av natta og det er blå himmel, sol og sikkert opptil flere varmegrader i solveggen ute. Isdekket utenfor øya har krympet litt de siste dagene og man skal vel ikke se bort fra at bamsen har tenkt seg lenger nordover før drivisen forsvinner helt.

Uansett spennende å få et nytt glimt av kongen av arktis, selv om den i svømmende tilstand for en østlending, gir noen assosiasjoner til Beveren som plasker rundt i Glomma om sommeren. Hovedforskjellen er vel målestokken på dyret og ikke minst dietten...

Ho mor

I går skrev jeg noe om at fuggeln her oppe er i full gang med vårens kurtisering, i dag så seg med selvsyn det første synlige resultatet. Nå jeg skulle innom å sjekke tilstanden til aggregatet skvatt det opp en ærfugl inne ved veggen, en halvmeter fra inngangsdøra til maskinbua. I ei lita grop i grusen lå det to egg og den stakkars mora gjorde flere fremstøt for å lokke meg lenger ut på plassen. Det blir stadig skrevet om uansvarlige foreldre i ymse fora, og det nevnte fjærkreet kunne nok lett ha funnet en like god, men mindre trafikkert plass og legge redet på.

Når jeg var innom i kveld så det imidlertid ut som den hadde funnet roen. Jeg skulle innom for å hente noe seletøy til en av bikkjene og da lå ho mor godt plassert på eggene uten å bli nevneverdig stressa av at jeg spaserte fram og tilbake rett på sia. Kanskje det går bra med det potensielle krapylet likevel?

Svaret kommer vel i løpet av de nærmeste ukene.....

Sklett i lufta og romantikk på isen!

Etter et døgn med tildels kraftig pålandsvind har vi fått drivisen helt inn i fjæra utenfor stasjonen. Nå er det bare å spenne på seg pulken og leke polfarer så mye man orker. Det har selvfølgelig blitt ennå mer interessant å følge med på utsikten fordi muligheten for å få et glimt av bjørn sannsynligvis er større enn noensinne.

I dag har det vært ordentlig sklettvær med en kombinasjon av sludd og regn som har gjort det enkelt å tilbringe fridagen inne i stua med en kopp kaffe og ei bok. Det ble en snartur ut etter middag for å ta noen bilder og etter 10 minutter ute var det bare å tusle inn, vrenge av seg klærne og finne fram håndkleet.

Dagens endorfinkick ble følgelig lagt til "Hamsterbua", der tredemølla står.

De siste dagene har det blitt merkbart mere fugl rundt stasjonsområdet, og spesielt ærfuglen ser ut til å kose seg. De første eggene er observert og når vi legger oss om kvelden sovner vi inn til lyden av fuggel som koser seg på utsida. I dag har de vært litt mindre aktive, mulig at været ødelegger litt av stemningen, men de er der og de holder ut. Så romantikken er høyst tilstede, om ikke inne på stasjonen så ihvertfall utenfor.

Iskalde omgivelser ser ikke ut til å legge noen demper på hormonproduksjonen........

Påskestemning

Den første uka som met. fullmektig på Hopen er tilbakelagt og fortsetter det sånn kommer dette halvåret til å gå radig. Vi har hatt med oss to montører som har byttet ut alle vaierene på radiomastene på stasjonen. De har gjort en kjempejobb og etter ei uke der de jobbet tre skift om dagen ble de ferdige med den siste i går. I dag ble de hentet av et helikopter fra kystvakten som tok dem med til Bjørnøya der de skulle gjøre en ny jobb.

Nå sitter vi igjen alene for første gang, og det blir vel å gå noen dager før vi får besøk på nytt. Sommerbåten kommer i starten av august.....

Været har så langt vært over all forventning. Det var bra i går og kanon i dag. Jens, stasjonssjefen, som hadde vakt i dag måtte slå opp i boka for å finne ut hvordan han skulle melde inn at himmelen var skyfri. Han har vært her noen runder tidligere men dette var nytt.

Blå himmel, sol, 4 plussgrader og lite vind gjorde at tankene gikk tilbake til påskeferien.

Etter at helikopteret var ekspedert tok jeg og Kurt skiene fatt og tok en snartur opp på Werenskjoldfjellet. Flott tur, med en ennå finere nedkjøring. Neste gang været klaffer med en fridag er det sørhytta som står for tur. Nå er det på tide å inspisere velferdsboligene på øya! Gjerne kombinert med en tur på Iversen fjellet. Det høyste fjellet på øya som rager over alt annet med sine imponerende 370 meter.

Nå begynner stampen å bli varm, det er fyrt opp i badstua og det ligger an til helgevask.

Topptur

I dag var det fridag for kopen og etter å ha tatt igjen noen timer med søvn bar det ut på ski. Jeg, Chiefen og Mister (en av hopskiene, vår versjon av husky) gikk opp på Kollerfjellet som med sine enorme 304 meter er en av de høyeste toppene på Hopen.

Det begynte til fots, deretter hadde vi en etappe med råtten vårsnø ispedd noen barflekker, før vi oppe på platået kunne skøyte innover på skaren som var dekt av to centimeter styresnø. Været var glitrende og fortsetter det slik må det bestilles solkrem til velferdssjappa.

På toppen kunne vi skimte Edgeøya rett nord, og tanken om å ta en snartur med båt i sommer meldte seg..... "Det ligger jo og venter på oss rett der borte"!

Det var en del revespor oppe på fjellet men ingen ferske bjørnespor, noe som egentlig er like greit.

I morra er det Werenskjoldfjellet som står for tur, forutsett at været holder seg. Hvis ikke skal vel stampen fylles for helgerengjøring....

Opptur!!

I går fikk vi besøk av gutta i 330 skvadronen på Banak. Det ble en høydare på flere måter, noen mer bokstavelige enn andre...

De var ute på treningstur og kom fra Longyearbyen via Edge - Øya. De var litt forsinket så middagen ble sen, men definitivt verd å vente på!

Kokken serverte indrefilet av Reinsdyr akkompagnert av en vannvittig god blæbærsaus, som etter ymse tilbakemeldinger falt i smak hos flere enn undertegnede.

Etter endt foring kjørte vi utvidet åpningstid på Badelandet og det ble flere runder i henholdsvis badstu, sjøbadavdelingen og stampen. Sjefen på stasjonen, Jens, tok ansvar og posterte som bjørnevakt med base på taket av badstua.

Avlutningsvis ble det en runde med shopping på velferdssjappa, og postmester Bjørnstad måtte stemple sitt første postkort. Det finnes ingen bedre butikk på denne breddegraden!! Ihvertfall ikke med så fleksible åpningstider.

Dagen i dag har ellers forløpt rolig, jeg hadde dagvakt og har surret rundt med en colaboks i hånda store deler av dagen for å erstatte gårsdagens væsketap (det ble varmt i badstua!!). I morra har jeg fri, skal ikke på jobb før på lørdagskvelden, så hvis været blir brukbart blir det vel en liten tur på fjellet for å myse på landskapet.

Istid

I løpet av de dagene vi har vært har har drivisen seget sakte men sikkert nærmere vår side av øya og nå mangler det bare en tre fire hundre meter på at vi kan repetere en av bibelhistoriens store begivenheter, å gå på vannet.

På sørenden av øya ligger isen og stanger mot land, så nå kan Rudi Hytta benyttes som utgangspunkt for et kaffebesøk på Bjørnøya. Ihvertfall for et forsøk, muligens med overlevningsdrakt og en dose overmot. Det er sikkert forsøkt før av en eller annen strandet fangstmann, og med tanke på de historiene jeg har lest om de gamle overvintrerne her oppe så hadde jeg ikke blitt overrasket om noen også har gjennomført et slikt prosjekt.

Den eneste praktiske konsekvensen av å få iskanten opp i fjæra for oss, som er trygt plassert oppe på land, er at sjøbadavdelingen til "Hopen Badeland" har fått en noe kortere svømmebane. Ennå ligger vi imidlertid godt i overkant av den internasjonale standarden for 50 meters langbanebasseng så jeg tror vi berges!

Enn så lenge.....

Bamse!!!

Herved kan jeg slå meg på brystkassa og si at jeg har sett isbjørn! Det var riktignok gjennom kikkerten ca. 1,5 kilometer fra stasjonen, men Isbjørn var det like forbanna!

Tilsammen observerte vi seks bjørner i dag, men det er vel sannsynlig at det var snakk om en eller flere gjengangere.

Jens purret meg ved 10 tida i dag tidlig med beskjed om at de så bjørn fra stasjonen. Jeg brukte litt tid på å komme meg opp, hadde bare sovet en to tre timer etter å ha gått nattevakt, og da jeg etterhvert fikk market meg opp var bare en av de fire bjørnene som de andre hadde observert fremdeles synlig. Den hadde stø kurs sørover oppe i fjellsida en drøy kilometer bortenfor stasjonen. Det var en stor kar, og han bakset tungt i løssnøen. Han stoppet opp flere ganger og ga ikke inntrykk av at han hadde det travelt.

De andre hadde også sett ei binne med to unger omtrent like lagt nord for stasjonen som hadde gått ned fra fjellet og ruslet videre nordover i fjæra.

I kveld var det kokken som på nytt oppdaget to bjørner som surret rundt i fjæra ca. en kilometer sør for stasjonen. De ble borte bak en odde, men etter en stund dukket den ene opp igjen og etter kursen å dømme var han på tur mot Rudi hytta på sørenden av øya.

Ellers har dagen gått med til litt matlaging, har vært vikar for kokken som hadde fri i dag. Litt senere gjennomførte jeg ei lita treningsøkt på Hopens jern og løpelab. "Sats" kan bare gå og legge seg. Jeg har vært innom mange treningsrom av ymse kvalitet men dette står til en klar åtter på en skala fra en til ti.

Til slutt er det bare å slå fast at Hopen Met har Ishavets og garantert Norges tøffeste håndmanualer!!! (se fotodokumentasjon i margen!!!!)

God natt til alle sammen fra en oppglødd met fullmektig....

Rekapitulering

Forrige gang jeg var på Hopen var i slutten på juli i 2004. Mye er likt men en del ting har forandret seg. Kiosken og postkontoret er flyttet til naborommet. Gutta har fått tilgang til internett, noe denne blekka er et bevis på og årstida er enn så lenge definitivt en annen. I dag var det fridag, men mesteparten av dagen gikk med til gjennomgang av branninstruksen og gjennomføring av brannøvelse. Det hadde tatt fyr i stampen!!

Det var bare å hive seg rundt og rigge til brannpumpe, strekke slanger og slokke etter alle kunstens regler....

Når brannen var slukket, mannskapet telt opp og utstyret rydda vekk sto vi der med en til alles overraskelse full stamp med lunkent vann. Det eneste fornuftige da var å fyre opp, både i badstua og i stampen og ta debriefen i "Hopen Badeland".

At stampen er et glitrende utgangspunkt for å observere været var et pluss da jeg etter endt rundvask gikk på sommerens første nattevakt og skulle sende hovedobservasjonen klokka 0200 og ikke minst sende værmeldingen på mellombølge og VHF radio for eventuell skipstrafikk i området.

Før rundvasken rakk jeg og Kurt en liten snartur på ski og for andre gang gikk jeg Hopen på tvers. Første gangen var den før omtalte sommeren 2004. Øya har definitivt ikke blitt noe bredere siden forrige gang, og med to trekkvillige, om ikke bestandig samarbeidsvillige, "Hopskier" gikk det til tider radig i delvis råtten vårsnø.

Og nå?

Et nytt renere menneske som sitter og koper på radiorommet med susingen fra diverse mottagere i bakgrunnen.

En bra dag på jobb i ishavet.......

Kopen, endelig på Hopen!!

Da var vi framme. Vi har hatt det bra ombord på KV Svalbard men jeg må igjen understreke at det er suverent å ha fast grunn under bena. Noe jeg har gjort hver gang jeg har tilbragt mer enn noen timer ute i båt. Vi ble flydd i land med helikopter da øya var omsluttet av tett drivis, og Lynxen måtte gå flere turer for å få med seg folk og pikk pakk på land.

Sliter med litt senskader etter båtturen, huset står fremdeles ikke i ro. Etter fire fem timer på land går jeg ennå og sjangler så huet er vel fremdeles på sjøen, men det går seg vel til.

Nå er det foring, spent på hva kokken har stelt istand.

Kommer sterkere tilbake med oppdatering av posisjon og tilstand.

Avreise....?

Da er alt pakket og stablet i gangen oppe på værvarslinga mens vi som skal ut sitter og koper i kjelleren, mens vi venter på tilbakemelding fra Kystvakta. Båten skal etter sigende gå ved tre tida men ifølge de som jobber på huset betyr det en eller annen gang mellom 1500 og midnatt lokal tid. Det er meldt en del vind så strategien nå er å spise godt før avreise, holde seg våken til vi kommer et stykke ut fra kysten og så gå i dvale så lenge som mulig. Personlig har jeg en ambisjon om å tilbringe det neste døgnet godt plassert i bikka.

Turen oppover til Bjørnøya tar et døgn, videre til Hopen går det ca et halvt døgn til. Forhåpentligvis kommer vi oss på land i løpet av fredagen men det kommer alt an på været, den tida de bruker på å laste av folk og pikk pakk på Bjørnøya og ikke minst på isen. Hvis det ligger mye is rundt Hopen blir vi sannsynligvis satt på land med helikopter.

Så om et par døgn står det vel fire lett forvirra karer alene i fjæra der vi skal tilbringe de neste seks månedene i vårt private ishavsparadis.

Bare vi kommer oss ombord og avgårde......

Hurtigforfremming

Da jeg søkte på jobb som meteorologifullmektig på Hopen visste jeg lite eller ingenting om de karriere og utviklingsmulighetene som lå i stillingen. Etter ei uke på kurs i observasjonstjeneste på Vervarslinga i Tromsø har jeg allerede mer enn fordoblet både ansvarsområder og ikke minst stillingstittel.

Jeg har fått ansvaret for velferdssjappa, masteklatringen og i tillegg fått et tyngende ansvar som postmester på stedet. Usikker på om Postverket er informert om det siste men uansett er det unge en gang lovende Bjørnstad som nå skal ta ansvaret for postkontoret på 9174 Hopen.

Nytt visittkort er bestilt og formatet blir A3 slik at jeg får plass til den nye stillingstittelen på headinga:

Erik Bjørnstad
Meteorologifullmektigvelferdsansvarligtilkomstteknikerpostmester!

Slå den......

Opptur

Dagen begynte med intens kikking i været og terping på å skrive synop og metar. Etter mat kom imidlertid den store oppturen. Innføring i tilkomst-teknikk! Det var opp på taket på med seler og diverse duppeditter for å få en innføring i sikker klatring i radiomaster og antenner.

Fare for at det blir lagt inn en del egentrening når vi kommer oppover. Sikkert en grei fritidssyssel når tåka er tjukk og fritidproblemene påtrengende.

Metar

METeoroligie Aviation Reguliere
Som ansvarlige for Hopen "international heliport" har vi som i løpet av ei ukes tid skal bemanne stasjonen ansvaret for å melde værobservasjoner fra flyplassen. Denne er på samme måte som synopen satt sammen av en dunge med tall i tillegg til enkelte bokstaver, muligens for å skape litt variasjon i galskapen.

En metar kan se slik ut:
ENHO 230520Z 36015KT 9999 SCT015TCU M03/M06 Q0997 RESHSN

Kort og enkelt? Med en slik har piloten den nødvendige informasjonen han trenger for å vurdere landingsforholdene.

Informasjonen som blir sendt er sted, dato tid, vindforholdene, sikten, det aktuelle været på stedet hvis det er noe, høyden på skyene samt hva slags skyer det er snakk om, temperatur og duggpunktstemperatur, trykket og i dette tilfellet noe info om værforholdene den siste timen før observasjonen.

Håper vi ikke får mange helikopter innom den første uka. Et rett tall på feil plass kan fort forandre en dvask bris til full orkan, noe som har skjedd flere ganger i løpet av dagen.

Sjøvannstemperatur

Er en av tingene vi skal måle under oppholdet på stasjonen. Er vel betegnende for breddegraden at den skal merkes med tallet 1 eller 0. Dette skal fortelle databasen som mottar metten om det er minusgrader eller ikke!! Enn så lenge er dette uaktuelt for de på Hopen fordi øya fremdeles er omgitt av is. I dag har vi brukt mye av tida til å kikke i været, bokstavelig talt. Observasjonene har blitt brukt på å utarbeide "synoper". Meteorologiske data basert på visuelle observasjoner som skal sendes videre til meteorologisk institutt. Mye mindre avansert enn det høres ut som, den største utfordringen er å putte tallene inn på rett plass, i rett rekkefølge. Nå bruker vi en halvtime på dette som ifølge kurslederen skal ta noen få minutter etter hvert som vi får mer erfaring.

Sjøvannstemperaturen i Tromsø ble imidlertid tid målt i kveld. Det ble en tur på sundet i kajakk i lag med kjentfolk. Her er det plussgrader i vannet, og jævlig varmt under anorakken noe som skyldes at kopen er i sørgelig dårlig padleform om dagen. Et tålmodig turfølge berget kvelden.

Kurs i observasjonstjeneste

Avreisen nærmer seg med stormskritt. Etter 2 uker på GOC kurs i Stavanger med ei påfølgende friuke foregår den siste oppkjøringen i Tromsø. Her skal vi gjennom et ukes kurs i observasjonstjeneste oppe på vervarslinga for Nord Norge. I dag har vi gått gjennom de verktøyene vi skal jobbe med og sett på hvordan varslene skal utformes. Alt skal formuleres i tallkoder og for en med lett matte dysleksi var det ikke noen åpenbar logikk i systemet. Fare for at kulingvarslene blir mange og lange med mindre forståelsen tar seg opp i løpet av uka.....