Flyttemelding

Nå er engasjementet som meteorologifullmektigpostmestervelferdsansvarlig på Hopen i ferd med å avsluttes. KV Svalbard har passert Bjørnøya på tur nordover og vi regner med at de kommer hit en eller annen gang i løpet av natta eller i morra tidlig. Da blir det noen hektiske timer der nytt mannskap blir satt på land, sammen med en del forsyninger, en kjapp runde med de nye på bruket for å sette dem inn i diverse samt en litt vemodig men samtidig grei retur til fastlandet for oss som har vært her oppe i sommer.

Det er vel for tidlig å oppsummere oppholdet nå men jeg vet at det er en par ting jeg kommer til å savne. Først og fremst tenker jeg da på Tyson, den av hundene her som jeg har brukt som fast turfølge i sommer. Han er hyperaktiv, såkalt ADHD+, dyrisk (bokstavelig talt) selvopptatt og kjapp med hjørnetenna hvis det er noe han vil ha tak i, eller det er noe du gjør som han ikke er helt fortrolig med.... Likevel blir det litt tungt å forlate krabaten. Samtidig som jeg er veldig klar over at å ta han med hjem, for å la han dele hus sammen med vorsteren min som venter hjemme, hadde blitt det samme som å starte tredje verdenskrig...... i stua! En annen ting jeg og kommer til å tenke en del på etter hjemkomst er at det fremdeles er en del plasser på øya hvor jeg ennå ikke har vært, og som jeg godt kunne tenkt meg og avlegge et besøk.

Den andre siden av saken er selvfølgelig at det blir ufattelig godt å komme hjem til kjæreste, krapyl og ikke minst den før omtalte vorsteren. Å kunne ta treningsturene langs vegen, sammen med bikkja, isteden for inne på mølla, og ikke minst det at man kan rusle på tur uten å måtte drasse på en dunge knallskudd og den etterhvert fordømte rifla i tilfelle man skulle møte bjørn. I den grad de finnes hjemme så ligger de i hi om vinteren og mennesker tilhører ikke en naturlig del av matfatet deres.

Det har vært et fantastisk halvår her oppe med opplevelser som kommer til å sitte spikret resten av livet, men det blir likevel veldig veldig godt å komme hjem å ta juleferie!

Samtidig hadde det vært artig med en vintersesong her oppe, en gang............

Ishavsveteranen

Det har opp gjennom tida vært mange her oppe som har fortjent den betegnelsen, men pr. dags dato er det vel bare en som fyller kriteriene fullt ut.

På framsida av stasjonen, ved siden av nedbørspotta står det et digert hvitt dyr som fort kan bli tatt for å være en nysgjerrig isbjørnunge, og flere ganger har jeg tatt meg i å måtte kikke flere ganger for å slå fast at det ikke er det. Nanuk som nå har rundet 11 år har tilbrakt hele livet sitt her oppe som heltidsansatt bjørnevakt, sporadisk trekkdyr og trivelig turkamerat.

Han tilhører den lite utbredte hunderasen Hopski, som så langt det går an bringe på det rene må være en perfekt mix av grønlandshund, huski og muligens litt isbjørn. Hvis utseendet skal legges til grunn er det kanskje snakk om mye isbjørn....

Gamlingen begynner å bli litt preget av en tøff tilværelse og er lettere salrygget og akkurat passe hjulbeint. Alderen ser imidlertid ikke ut til å plage han mer enn at han også i sommer har bemerket seg med å jage bjørn på sjøen og delta ivrig i det som måtte dukke opp av muligheter for hissige slagsmål med de andre bikkjene.

Samtidig er han kronisk selskapssyk og når han kommer bort for å få kos er det viktig å ha bena trygt plassert på bakken. Når 50 kilo hopski er i støtet har en stuttjukk met. fullmektig lite å stille opp med.....

Mørketid

Nå er det definitivt slutt på å se lyst på tilværelsen her oppe. Ikke fordi vi sliter med depresjon, men fordi dagslyset har blitt borte. Fram til forrige uke hadde vi noen timer med grålysning midt på dagen men nå er det jevnt over mørkt hele dagen.

Aktivitetsnivået har gått gradvis nedover etterhvert som dagene har blitt kortere og nå blir det mye indretjeneste på sofaen. Vaktene går som normalt men det skjer lite utenom de rutineoppgavene som må utføres. Faren for nye rekordforsøk i antall timer tilbragt i koma er overhengende....

Det lå an til et brudd på rutinen denne uka, helikopteret fra KV Svalbard truet med å stikke innom for å levere posten men tåka kom sigende og landingsforsøket ble avbrutt pga dårlig sikt. Sånn det ser ut nå kommer det ikke noe julekort før avløsninga er her.

Det ligger an til mannskapsbytte en eller annen gang tidlig i desember og jeg må vel innrømme at jeg kikker mer og oftere på kalenderen nå enn for noen måneder siden.

Tror det blir bra med ei julefeiring hjemme.....

Til julenissen

Når vi etterhvert har bikket over i november og det begynner å nærme seg hjemreise og juleferie er det et par viktige ting som må avklares for å unngå misforståelser. Det er med andre ord på tide og presentere ønskelista til jul i prioritert rekkefølge;

Eiko ønsker seg nytt hundehus! (se bilde) Her er det først og fremst fattern som må komme på banen.

Undertegnede ønsker seg en lang løpetur med bikkja! Her er det først og fremst Eiko som må komme på banen, eller vegen....

I tillegg ønsker jeg meg aqevitt og lefse til julemiddagen, en skitur med Ingrid og ikke minst en lang og god klem av kjæresten! For å spare skog og tid kan den siste presangen fortrinnsvis leveres uten innpakning:o)

Æ glær mæ.....

Istid!

Mens vi var kommet godt ned i den tredje kaffekoppen i dag tidlig og det hadde begynt å lysne kastet jeg et blikk ut av vinduet, og der var den. Drivisen hadde kommet!

De siste ukene har vi studert iskartene med stor interesse og i løpet av de siste dagene har vi sett at isen begynte å sige nedover mot nordspissen på øya vår. I går hadde den kommet helt inntil nordspissen, og i løpet av natta hadde den seget videre sørover langs østsida av øya.

Jeg og Kurt tok en snartur opp på Werenskjoldfjellet før lunch i dag for å dokumentere herligheten, og kunne slå fast at det enn så lenge bare er snakk om små flak i begrensede områder, men de ligger der ujevnt fordelt hele vegen bort til Koeferodden. Når vi kikket videre nordover kunne vi imidlertid skimte iskanten, så lenger nord åpner det seg vel snart muligheter for ivrige polfarere.

Det er vel bare å vente i spenning og se om det dukker opp noen.......

Spinalbends....

Vet ikke hvor langt bakover den strekker seg, men for oss som har vært her i sommer er det satt en ny rekord den siste uka. I den kjente idrettsgrenen trykkfall, muligens for spesielt interesserte.

På tross av manglende publikumsoppslutning, av helt naturlige grunner, førte begivenheten til en tilnærmet entusiastisk diskusjon rundt middagbordet om meteorologiske fenomen.

I løpet av tre timer falt trykket med 8,4 hektopascal en ellers helt vanlig ettermiddag. Det var nesten så du kjente at lufta ble tynnere minutt for minutt. Selv om det ikke utløste noe ekstremvær var vi vel egentlig fornøyd med at vi var trygt plassert på land når begivenheten ble registrert.

En naturlig konsekvens av den dokumenterte begivenheten er at neste gang jeg våkner med lett skallebank en søndagsmorra skal jeg sjekke barografen før jeg deler ut noen tomme løfter om å innføre noen drastiske forandringer i livsstilen, det kan nemlig skyldes trykkfallsyke........

Travelt på "Hopen Heliport"

De siste dagene har heliporten på Hopen for alvor tatt opp kampen med Gardemoen når det gjelder trafikkavvikling! Til forskjell fra Gardemoen er vi ekstremt fleksible med tanke på ankomsttider, åpning av kafe og restaurant og ikke minst kan vi skilte med en uovertruffen fleksitid hos bakkemannskapet.

Der andre flyplasser skryter av regulariteten kan vi skilte med en uovertruffen irregularitet, noe vi ser på som et stort fortrinn innenfor luftfartsmarkedet.

Vi tar imot hvemsomhelst, nårsomhelst, utennoengrunnsomhelst!

Vil de ha mat og kaffe regnes det imidlertid som et pluss, og badstua fyres selvfølgelig ved behov......

Stasjonsreven.....

.....som har tuslet rundt huset her i hele sommer og kost seg med en stor del av eggene til ærfuglene som lå og ruget febrilsk rundt veggene her har nå fått vinterpelsen. Han stikker fremdeles innom med jevne mellomrom, til stor og høylytt frustrasjon for bikkjene. Heldigvis for de som ligger og sover er det ikke hver gang de oppdager at han er innom....

Ærfuggeln har forlengst forlatt området men det ligger ennå igjen noen egg, i tillegg kan det vel hende at restene etter hundeforet utgjør et kjærkomment tilskudd i kosten for den lille eplekjekke krabaten. Må vel tilstå at jeg ikke helt skjønner hvordan de klarer å livnære seg her oppe i det store og hele. Gnagere finnes ikke og tilgangen på fugleegg er jo strengt sesongpreget men han ser ut til å være både kvikk og kjekk.

Paradokset er jo at den lille krabaten er hovedgrunnen til at det på 1800 og starten på 1900 tallet ble drevet en intensiv overvintringsfangst på Svalbard. Polarreven, eller eksistensen av den her oppe har på den måten bidratt til utallige historier om folk som med enkle midler har livberget seg her oppe i en eller flere sesonger, og ikke så rent få tragedier. Når mangelfull utrustning, skjørbuk eller isforholdene førte til at folk strøk med i isødet.

Helge Ingstad mente at det var et eksempel på kvinnenes makt at deres ønske om å gå kledd i pels førte til at menn i sin beste alder var villige til å reise opp hit til en definitivt usikker tilværelse for å tjene penger på en ettertraktet råvare.

For min egen del er vel kanskje mangelen på kvinnelig makt en viktig årsak til at jeg fikk lov til å reise......

Høstbåt

Det begynner å bli en stund siden forrige innlegg noe som skyldes at det egentlig ikke har skjedd så mye nytt, og ihvertfall ikke noe spennende. Dagene har sklidd forbi i sitt eget tempo og det eneste som har skilt dem fra hverandre har vært snømengden som har økt gradvis.

Nå har vi imidlertid hatt noen travle dager! Høstbåten med forsyninger, KV Svalbard, kom i går noe som førte til en mangedobling av aktiviteten her oppe. Heldigvis var det brukbart vær, og i tillegg brukte de helikopter under lossingen noe som sparte oss for mye arbeid.

Først kom det en del post som ble fraktet innvendig før de begynte å fly med underhengende last. Det ble mange turer men det gikk overraskende kjapt. Det var bare så vidt vi rakk å laste av pallene og hive det inn i gangen foran kjøla før det neste lasset kom.

Når godset var trygt inne i hus gjenstod det en del rydding, noe vi strengt tatt ikke er ferdige med ennå, og det artigste, gjennomgangen av posten:o) Det kom både brev og ikke minst en dunge med leketøy som skal sikre aktivitetsnivået under resten av oppholdet og ikke minst når jeg kommer tilbake til fastlandet.

For min del var det vel de nye fjellskia som bidrog til det største gliset, og nå er de testet ut.

Smilet er på plass ennå!:o)

Slangetemming på høyt nivå!

De siste dagene har det skiftet mellom minusgrader og snøvær, og plussgrader og regn. Det ene lavtrykket har avløst det andre og barografen har fått noe som ligner Parkinson.....

En konsekvens av minusgradene er at tilgangen på ferskvann blir mer og mer begrenset. Vannslangen som i løpet av sommeren har blitt forlenget og dratt stadig lenger oppover mot "vannskillet" på Bjørnesletta fryser og må trekkes inn til tining. Når væromslaget kommer med plussgrader dagen etterpå er det bare å dra den ut igjen for å sikre tilgangen av ferskvann til stasjonen. Bakkeløp med 300 meter hageslange har langt på vei utviklet seg til en ny folkesport her oppe!

I vår var vi storfornøyd når vi kunne slutte å fylle snø i smeltekaret for å skaffe vann og istedet kunne fylle fra bekken. Etter den siste ukas stadige slangetining ser vi fram til den dagen det legger seg en dunge med snø rundt veggene her og vi kan gå over til å fylle smeltekaret med skuffa på traktoren.

I tillegg til å sikre en enklere tilgang på ferskvann vil snøsmelting sørge for en økt tilgang av mineraler og lokale urter som går Imsdals og Farriskilden på fastlandet en høy gang med tanke på å tilføre nødvendige kostilskudd nå som vi har gått tomme for vitapro.....

En treskalles møte med vinteren!

I den grad det noensinne har vært noen tvil om det ble det i dag bokstavelig slått grundig fast en gang for alle!

Jeg har en tjukk og solid treskalle!!:o)

I natt kom vinteren for alvor med stiv kuling og vannrett snøvær. Når jeg brøt meg opp i dag hadde de første fonnene samlet seg rundt huset og mye av det som lå trygt plassert på bakken ute var dekt av et flott snølag. Etter at vi hadde konsumert et lammelår!! til lunch bar det ut for å rydde inn det som sto i fare for å bli borte.

Hakker og spader etter diverse graveprosjekt ble rydda inn og vannslangene som vi hadde lagt opp til bekken for å samle vann ble lagt til tining inne på verkstedet. Heretter ser det ut til at det blir snøsmelting som gjelder.

Til slutt skulle vi ned i naustet for å hive inn en av båtene som har ligget ute i sommer. Jeg brøt opp porten på nedsida, en vanlig garasjeport, noe som var litt knotete fordi det ene festet til armene som skulle holde porten oppe hadde løsnet. Når jeg hadde fått opp porten gikk jeg bort for å kikke på den fjærbelastede armen som hadde løsnet og det neste jeg husker er at jeg satt på ræva i snødungen. Armen sto selvfølgelig i spenn og smalt inn i panna mi når jeg bøyde meg ned, man kan vel si at vi møttes på halvveien.

Jeg fikk et 3 - 4 cm kutt i panna og det var bare å tusle inn å ringe til nærmeste legevakt som for oss er sykehuset i Longyearbyen. Etter å ha snakket med lege og sendt over bilder av skaden endte det med at sysselmannen sendte over helikopteret sitt med fullt mannskap og sykepleier. Kopen lå trygt plassert på sofaen i stua og etter halvannen time kom sykepleieren og rigget til ei operasjonsstue i miniatyr på salongbordet.

Etter en kjapp inspeksjon ble såret tråklet sammen med fem solide korssting og jeg kunne sette meg til bords for å spise middag med en giga kul i panna, pent dekket av en stor plasterlapp.

Avslutningsvis er det vel bare å bukke og takke til de som sto for det medisinske bidraget, både helsepersonell, flygere og ikke minst resten av mannskapet her oppe. Er vel egentlig veldig takknemlig for at det ikke endte med at kokken måtte stå for syinga, sjøl om han har vist seg som en racer på symaskin, blant annet når han utbedret badeflagget vårt foran vinteren.

I tillegg føler jeg meg forpliktet til å gi noen rosende ord til helsevesenet. Jeg kjenner ikke så mange andre som har fått hjemmebesøk med helikopter for å lappe sammen en treskalle, egentlig kunne vi vel gått ned i snekkerbua og funnet fram trelimet!?

Hopens krigshistorie

Det var tyskerne som tok initiativet til å opprette den første værstasjonen på Hopen. Dette skjedde i 1943 og stasjonen fikk navnet "Svartisen". Ekspedisjonen besto av fire mann, en lege og stasjonsjef, en meteorolog og to telegrafister. Mye som i dag bortsett fra at meteorologene våre sitter i Tromsø og at legeberedskapen dekkes av sykehuset i Longyearbyen.

Ekspedisjonen forlot Tromsø den 25 oktober 43 og ankom Hopen to dager senere. Etter en dramatisk landgang i dårlig vær tok de inn i Storstadhuset i Husdalen som sto igjen etter en fangsekspedisjon i sesongen 35 - 36. Huset ble pusset opp og tettet med papp for å gjøre det levelig for besetningen. Hundehuset til Storstad som lå i enden av huset ble tatt i bruk som maskinhus, batterirom og do i dårlig vær....

Tyskerne regnet med muligheten for allierte angrep fra sjøen eller lufta og på vårparten etablerte de et nødlager noen kilometer nord for stasjonen i et søkk øst for Kollerfjellet. Plassen fikk navnet "Hugosøkket".

Lageret besto av telt med diverse innhold; klær, mat, våpen med ammunisjon, radioutstyr, aggregat og brennstoff.

Restene av dette lageret ligger synlig på den samme plassen i dag. Jeg har lenge hatt lyst til å ta en tur for å inspisere det og i dag ble det noe av. Jeg og Kurt la iveg fra stasjonen ved 14 tida etter en standard 12 timers søvnperiode på en gang unge lovende Bjørnstad. Vi hadde en gps posisjon på stedet fra tidligere besetninger og den viste seg å stemme på meteren. Godt vær og fantastisk sikt gjorde lokaliseringen enkel. Det er ikke mye igjen men man ser tydelige rester etter gamle knappetelt med plugger, batterier og skaft etter granater. Alt ble behørig dokumentert av to sjøloppnevnte dokumentasjonshistorikere.

Det neste prosjektet blir en nærmere inspeksjon av livbåtstranda.....

Brann på Hopenbanken.....?

En av arbeidsoppgavene til nattavakta er å gå brannrunde på stasjonen, inne og ute. Det er ikke hver natt det er like fristende, avhengig av været og ikke minst humøret og motivasjonen for han som må bryte seg ut av godstolen.

I natt tok det i tillegg dobbelt så lang tid som vanlig. De vanlige ti minuttene ble bortimot en halvtime. Ikke fordi det skjedde noe dramatisk, men på grunn av en vannvittig utsikt.

Kombinasjonen av skyfri himmel, fullmåne og ei sol som tilsynelatende hadde satt fyr på hele horisonten gjorde oppholdet ute til en fargesprakende opplevelse og minnebrikka på kameraet måtte jobbe overtid.......

Sånne netter gjør det mye lettere å komme gjennom dagesvis med tett tåke, som vel egentlig er det normale her oppe...!

Helgetur til Bjørnebo

Etter mye gråvær begynte det å lysne i forrige uke, noe som klaffet perfekt med min og kokkens frihelg. Etter at den siste obsen var sendt på fredagen trødde vi kløven på Tyson, sekken på ryggen og la iveg nordover. Jens og Kurt slo følge opp til Kollerfjellet der det var innlagt drikkestasjon og en fantastisk utsikt. Sola var på tur ned i sjøen og Edge øya var synlig i bakgrunnen. Det ble mange bilder av folk i solnedgang.....

Etter endt tørsteslukking gikk de andre tilbake til stasjonen for å rekke 21 obsen mens jeg og Mats, kokken, fortsatte til Bjørnebo. Vi kom fram ved elleve tida og etter intensiv fyring, lange meningsutvekslinger og en solid kveldsmat krabbet vi i posen noen timer etter soloppgang!

Dagen derpå ble nettopp det, det ble en sen frokost. Dagen ble brukt til en tur langs fjæra bort til Nilebu samt en nærmere inspeksjon av flystripa ved siden av småhumpen som ble doset ut på 70 - tallet i forbindelse med oljeletingen her oppe. Kvelden gikk med til å bære materialer som Mats og Kurt hadde fraktet bortover med båt på fredagen.

I dag kom vi oss opp i litt mer høvelig tid og benyttet dagen til å legge ny kledning på vestveggen av hytta. Etter en tre fire timer med intensiv snekring framstod hytta som ny og vi kunne stolt motta fagbrev som tømrere, skrevet ut av Tyson som murret fornøyd i hytteveggen.

Utpå ettermiddagen var det bare å pakke sekken og rusle over fjellet tilbake til stasjonen. Været hadde forandret seg til det normale her oppe med lavt skydekke og tåke så GPSèn kom nok en gang til sin rett.

Nå er det bare og krysse fingra og håpe på at også neste runde med godvær faller sammen med et par sammenhengende fridager...!

På tide å gå i hi?

Med tanke på den sovinga jeg har prestert her oppe i sommer er det vel noen som mener at jeg gjorde det for en måned siden, men etter at kokken begynte med tvangsforing av vitapro har antallet timer i våken tilstand tatt seg kraftig opp!

Nå merkes det imidlertid at vi er på full fart inn i ei ny årstid. Temperaturen er mye den samme, snittet ligger vel på tre plussgrader, men det begynner å bli mørkt om kvelden.

Etter ei uke med mye tåke klarnet det opp i dag og det ble en kveldstur opp på Werenskjoldfjellet. Et glimrende alternativ til ei økt inne på hamstertralla på treningsrommet! Sola var på tur ned og sluknet etterhvert i sjøen mens himmelen gradvis gikk over i pastellfarger som hadde gjort en stivpynta Barbie kloning misunnelig.

Draget i lufta har og fått en mer høstlig karakter og det nærmer seg den fine tida når naturen går i dvale og man får følelsen av å drikke fra en iskald bekk hver gang man tar et magadrag.

Mengden stresshormoner i blodet har holdt seg forsvinnende lavt hele sommeren, men nå er de helt borte.

Her oppe er det ingen som kommer til å stryke med av hjertinnfarkt................!

Arbeidslaget hans........

......Jens Helge Halvorsen!

Høsten er ei travel tid for flere enn konkurstruede tippeligalag på desperat poengjakt. Arbeidslaget på Hopen går ei travel tid i møte framover, og er allerede godt i gang med innspurten. Vinterveden skal kompletteres og sikres, hyttene skal gjøres vinterklare og ikke minst har vi en del arbeid som skal gjøres for eksterne aktører.

I går ble det støpt fundament til ei ny mast som skal opp på sørsida av bygget. Kartverket skal montere en GPS mast som kom oppover med forsyningsbåten. Arbeidet skal imidlertid utføres av oss. Hullet var gravd i forkant, med hakke og spade, så nå var det støpinga som sto for tur.

Sjefen og kokken tok ansvaret for selve muringa. Sjefen i kraft av lang fartstid innenfor anleggsbransjen og kokken i kraft av eminente egenskaper innenfor glasurbransjen. Murpussen er som kjent viktig ved denne formen for installasjoner, og her snakker vi om anvendbar kunst!

Undertegnede og maskinisten tok ansvaret for sementblanderen og betongfrakteren, les trillebåra.

Etter ei god økt var jobben gjort og vi kunne ta middag med murpuss i håret og lange armer.....

Det eneste som gjenstår nå er å signere kunstverket og bestille plass på høstutstillinga!

Nordavind fra alle kanter.......

.......er ifølge Ludvig i flåklypa Grand Prix "fali"! For undertegnede og kokken som rømte stasjonen og dro på hyttetur søndag kveld var det vel mer snakk om å gå i frivillig nødbivuakk. Etter en grei rusletur i fjæra bortover og en trivelig kveld med innlagt sprengfyring på Sørhytta kom mandagen med nordlig stiv kuling og spredte haglskurer!

Det ble en lang frokost etterfulgt av en kjapp tur bort i Bekkeskaret for å hente vann før vi søkte tilflukt inne i hytta. Mye bedre å sitte inne med varm kaffekopp enn å stå ute å fryse på fingra. En ny rolig kveld innendørs med Reinsdyrbiff som tilleggsfor ble en grei løsning isteden for en optimistisk tanke om at vi kanskje skulle bryte oss opp på Iversen fjellet. Dagen ble rundet av med det som muligens blir stående som denne besetningens lengste middagshvil.....!

I dag var vinden løyet og turen tilbake ble lagt over Werenskjoldfjellet i spredt tåke og noen glisne regnbyger.

Uansett godt å komme seg på tur, og få i seg ei god dose med fuktig frisk luft......

Etterforsyning - sommerbåten 2009

Stasjonen her oppe får etterforsyninger av bunkers og nødvendighetsvarer to ganger i året. Sommerbåten, som i år kom natt til den 10 august, har med seg bunkers til aggregatene samt en god dunge med fersk og frossen mat i tillegg til post og mer eller mindre nødvendig leketøy bestilt av besetningen. Høstbåten som dukker opp en eller annen gang før isen legger seg rundt øya, skal vel stort sett ha med seg en ny dunge med ferskmat.

Å få drøyt 50 000 liter med bunkers i tillegg til en 20 - 30 paller med mat, verktøy og utstyr i land på ei øy uten havn, der det i tillegg er så langgrunt at du bare kommer inn med småbåt, der grunnforholdene bare gjør det mulig å komme inn på en plass, og det som regel er tåke og mye sjø var vel ikke det jeg hadde sett mest fram til ved oppholdet her oppe.

I år gikk det imidlertid smertefritt mye pga eksepsjonelt godt vær. KV Ålesund kom natt til den 10 august ved to tida, og da var det bare å hive seg inn i tørrdrakta og begynne transporten. Først var det en del folk som skulle i land, sammen med en del post og mindre pakker. Deretter dro vi i land en 600 meters slange som ble trukket opp i tanbygget for å fylle dielsetankene våre. Etter et par timer var det unnagjort og vi begynte transporten av gods. Pallene ble først lastet ned i stasjonsbåten, en 17 fots Rana som tok to paller om gangen, deretter ble det kjørt i land, trukket opp i fjæra med traktor og fraktet på pallegaffel gort til stasjonen. En omstendelig prosess som måtte gjentaes en 10 - 12 ganger før alt var på land.

Ved 12 tida på dagen etter ei intensiv 8 timers økt var imidlertid alt på land og det ble tid til litt foring og en blund, untatt for undertegnede som hadde vakt....

Siste båttur var imidlertid ikke unnagjort, mannskapet på Ålesund skulle selvfølgelig innom "Hopen Badeland" og måtte fraktes inn i tre puljer for å bade, tines opp i badstua og stampen, og til slutt motta diplom som nye medlemmer i "Hopen nakenbadeklubb", kombinert med intensiv shopping velferdsjappa.

En lang men likevel kort dag ble avsluttet med Boknafisk og dertil egnet tilbehør pluss en runde i Badelandet også for stasjonsbesetningen og de besøkende fra Vervarslinga i Nord Norge som administrerer denne utposten.

Ålesund hadde imidlertid et hektisk program og det ble en siste tur ut med båten ved 0100 tida for å få ombord resten av folka samt noe gods som skulle sendes nedover. Så ved 0200 tida satt det fire trøtte tryner i karnappen og pakket opp post i spredt orden. Etter ytterligere en times tid tok vi kvelden alle sammen utenom han som hadde vakt, og for min del ble det neste døgnet tilbrakt i koma oppe på lugaren fram til ei sprengt blære tvang meg opp ved 22 tida på kvelden.

Bra det er ei stund til neste gang.......

Kommer det båt?

Etter sigende gjør det det, og ifølge kokken bør det skje snart med mindre vi skal ende opp med pasta og dry tech som hovedkomponenter i kostholdet.....

Forsyningsbåten skal etter sigende være på vei og vi tror den blir å dukke opp til uka en gang. Det positive er at vi får fylt opp varelageret med mat for høsten, det negative er at vi risikerer et lokalt innslag av svineinfluensa. Her oppe er vi ihvertfall fysisk sett friske alle mann men med besøk er det alltid en risiko for at en og annen uønsket mikroorganisme klarer å snike seg i land. Litt usikker på hvordan vi best kan møte den nye trusselen men så langt stemmer jeg for at varene pakkes vanntett og droppes på sjøen i pålandsvind. På den måten reduserer vi smitterisikoen og vi spares for mye båtkjøring og lossing noe jeg har en mistanke om at kommer til å bli en blandet fornøyelse. I beste fall er det væravhengig, i verste fall kan det rett og slett bli skummelt.

Mens vi har gått og gledet oss til ferske aviser og ikke minst grønnsaker har vi hatt besøk av KV Svalbard. De droppet innom forrige søndag og mannskapet ble satt i land i puljer for å få nyte godt av den eksklusive sjøbadavdelingen vår her oppe i tillegg til å shoppe litt hos velferden.

Tror den kvinnelige kokkelærlingen som utgjorde det feminine innslaget fikk en solid overdose nakne rumper i fjæra. Jeg holdt meg innendørs for å ta meg av shoppingen i tillegg til å skrive ut badediplomer....

Av annet tidsfordriv må det nevnes at vi inspirert av landskytterstevnet har arrangert HS. Hopenskytestevne i klassen luftgevær. Standplassen var lagt på stua mens blinken ble plassert på kjøkkenet. Resultat? Stasjonssjefen, Jens er herved kronet til skytterkonge. Vi andre får satse hardere på stangskytinga.......

Oppgradering av velferdstilbudet

Etter flere dager med intens virksomhet på "Hopen sag og høvleri hund og mann A/S" hadde materialhaugen kommet opp i en brukbar størrelse. Da det forrige torsdag slo til med klarvær og bortimot vindstille ble plank og diverse redskap transportert sjøvegen til Bjørnebo.

På fredagen var været like glitrende og jeg, Mats og Kurt hoppet i båten etter lunch og dro tilbake for å oppgradere hytteveggen. Veggen ble kledd i papp og vi la på nytt stående villmarkpanel utapå den gamle bordkledningen. Arbeidet ble utført etter innfallsprinsippet, med knekt tommestokk og uten bruk av vater. Det ble fort slått fast at den opprinnelige konstruktøren sansynligvis heller ikke hadde vært synlig interessert i presisjonsnekring med bruk av rette vinkler og presise mål så vi valgte å holde oss til dette prinsippet også i oppgraderingen av kåken.

Etter en fire fem timer med hoderisting, innlagte mat og drikkepauser og mye flis både i huet og fingrene sto bua der med ny vegg, som er garantert vindtett og forhåpentligvis bjørnesikker.

Til vinteren må bamsen gå løs på østveggen hvis han skal ta seg inn......