Slangetemming på høyt nivå!

De siste dagene har det skiftet mellom minusgrader og snøvær, og plussgrader og regn. Det ene lavtrykket har avløst det andre og barografen har fått noe som ligner Parkinson.....

En konsekvens av minusgradene er at tilgangen på ferskvann blir mer og mer begrenset. Vannslangen som i løpet av sommeren har blitt forlenget og dratt stadig lenger oppover mot "vannskillet" på Bjørnesletta fryser og må trekkes inn til tining. Når væromslaget kommer med plussgrader dagen etterpå er det bare å dra den ut igjen for å sikre tilgangen av ferskvann til stasjonen. Bakkeløp med 300 meter hageslange har langt på vei utviklet seg til en ny folkesport her oppe!

I vår var vi storfornøyd når vi kunne slutte å fylle snø i smeltekaret for å skaffe vann og istedet kunne fylle fra bekken. Etter den siste ukas stadige slangetining ser vi fram til den dagen det legger seg en dunge med snø rundt veggene her og vi kan gå over til å fylle smeltekaret med skuffa på traktoren.

I tillegg til å sikre en enklere tilgang på ferskvann vil snøsmelting sørge for en økt tilgang av mineraler og lokale urter som går Imsdals og Farriskilden på fastlandet en høy gang med tanke på å tilføre nødvendige kostilskudd nå som vi har gått tomme for vitapro.....

En treskalles møte med vinteren!

I den grad det noensinne har vært noen tvil om det ble det i dag bokstavelig slått grundig fast en gang for alle!

Jeg har en tjukk og solid treskalle!!:o)

I natt kom vinteren for alvor med stiv kuling og vannrett snøvær. Når jeg brøt meg opp i dag hadde de første fonnene samlet seg rundt huset og mye av det som lå trygt plassert på bakken ute var dekt av et flott snølag. Etter at vi hadde konsumert et lammelår!! til lunch bar det ut for å rydde inn det som sto i fare for å bli borte.

Hakker og spader etter diverse graveprosjekt ble rydda inn og vannslangene som vi hadde lagt opp til bekken for å samle vann ble lagt til tining inne på verkstedet. Heretter ser det ut til at det blir snøsmelting som gjelder.

Til slutt skulle vi ned i naustet for å hive inn en av båtene som har ligget ute i sommer. Jeg brøt opp porten på nedsida, en vanlig garasjeport, noe som var litt knotete fordi det ene festet til armene som skulle holde porten oppe hadde løsnet. Når jeg hadde fått opp porten gikk jeg bort for å kikke på den fjærbelastede armen som hadde løsnet og det neste jeg husker er at jeg satt på ræva i snødungen. Armen sto selvfølgelig i spenn og smalt inn i panna mi når jeg bøyde meg ned, man kan vel si at vi møttes på halvveien.

Jeg fikk et 3 - 4 cm kutt i panna og det var bare å tusle inn å ringe til nærmeste legevakt som for oss er sykehuset i Longyearbyen. Etter å ha snakket med lege og sendt over bilder av skaden endte det med at sysselmannen sendte over helikopteret sitt med fullt mannskap og sykepleier. Kopen lå trygt plassert på sofaen i stua og etter halvannen time kom sykepleieren og rigget til ei operasjonsstue i miniatyr på salongbordet.

Etter en kjapp inspeksjon ble såret tråklet sammen med fem solide korssting og jeg kunne sette meg til bords for å spise middag med en giga kul i panna, pent dekket av en stor plasterlapp.

Avslutningsvis er det vel bare å bukke og takke til de som sto for det medisinske bidraget, både helsepersonell, flygere og ikke minst resten av mannskapet her oppe. Er vel egentlig veldig takknemlig for at det ikke endte med at kokken måtte stå for syinga, sjøl om han har vist seg som en racer på symaskin, blant annet når han utbedret badeflagget vårt foran vinteren.

I tillegg føler jeg meg forpliktet til å gi noen rosende ord til helsevesenet. Jeg kjenner ikke så mange andre som har fått hjemmebesøk med helikopter for å lappe sammen en treskalle, egentlig kunne vi vel gått ned i snekkerbua og funnet fram trelimet!?

Hopens krigshistorie

Det var tyskerne som tok initiativet til å opprette den første værstasjonen på Hopen. Dette skjedde i 1943 og stasjonen fikk navnet "Svartisen". Ekspedisjonen besto av fire mann, en lege og stasjonsjef, en meteorolog og to telegrafister. Mye som i dag bortsett fra at meteorologene våre sitter i Tromsø og at legeberedskapen dekkes av sykehuset i Longyearbyen.

Ekspedisjonen forlot Tromsø den 25 oktober 43 og ankom Hopen to dager senere. Etter en dramatisk landgang i dårlig vær tok de inn i Storstadhuset i Husdalen som sto igjen etter en fangsekspedisjon i sesongen 35 - 36. Huset ble pusset opp og tettet med papp for å gjøre det levelig for besetningen. Hundehuset til Storstad som lå i enden av huset ble tatt i bruk som maskinhus, batterirom og do i dårlig vær....

Tyskerne regnet med muligheten for allierte angrep fra sjøen eller lufta og på vårparten etablerte de et nødlager noen kilometer nord for stasjonen i et søkk øst for Kollerfjellet. Plassen fikk navnet "Hugosøkket".

Lageret besto av telt med diverse innhold; klær, mat, våpen med ammunisjon, radioutstyr, aggregat og brennstoff.

Restene av dette lageret ligger synlig på den samme plassen i dag. Jeg har lenge hatt lyst til å ta en tur for å inspisere det og i dag ble det noe av. Jeg og Kurt la iveg fra stasjonen ved 14 tida etter en standard 12 timers søvnperiode på en gang unge lovende Bjørnstad. Vi hadde en gps posisjon på stedet fra tidligere besetninger og den viste seg å stemme på meteren. Godt vær og fantastisk sikt gjorde lokaliseringen enkel. Det er ikke mye igjen men man ser tydelige rester etter gamle knappetelt med plugger, batterier og skaft etter granater. Alt ble behørig dokumentert av to sjøloppnevnte dokumentasjonshistorikere.

Det neste prosjektet blir en nærmere inspeksjon av livbåtstranda.....

Brann på Hopenbanken.....?

En av arbeidsoppgavene til nattavakta er å gå brannrunde på stasjonen, inne og ute. Det er ikke hver natt det er like fristende, avhengig av været og ikke minst humøret og motivasjonen for han som må bryte seg ut av godstolen.

I natt tok det i tillegg dobbelt så lang tid som vanlig. De vanlige ti minuttene ble bortimot en halvtime. Ikke fordi det skjedde noe dramatisk, men på grunn av en vannvittig utsikt.

Kombinasjonen av skyfri himmel, fullmåne og ei sol som tilsynelatende hadde satt fyr på hele horisonten gjorde oppholdet ute til en fargesprakende opplevelse og minnebrikka på kameraet måtte jobbe overtid.......

Sånne netter gjør det mye lettere å komme gjennom dagesvis med tett tåke, som vel egentlig er det normale her oppe...!